5. SS-Panzer-Division «Wiking»

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Division Wiking kan også henvise til det tyske punk/metalcore-bandet med navnet Division Wiking
5. SS-Panzer-Division «Wiking»
Basisdata
Aktiv20. november 1940-
9. mai 1945
LandFlag of Germany 1933.svg
Etablert1940
VåpengrenWaffen-SS
TypePansertropper
Operativt oppdrag
KonflikterBarbarossa 1941
Kharkov 1941
Kharkov 1942
Kursk 1943
Warszawa 1944
Budapest 1944/45

5. SS-Panzer-Division «Wiking», også omtalt som 5. SS-Panzergrenadier-Division «Wiking», var en nazistisk militæravdeling ble dannet allerede 20. november 1940 under navnet SS-Division «Wiking» som en avdeling innen Waffen-SS. Opprinnelig besto divisjonen hovedsakelig av frivillige fra Nederland, Norge og Danmark, men også av soldater fra flamsk Belgia og Sverige. Blant de anslagsvis 800 nordmenn som tjenestegjorde her var Per Imerslund, Stian Bech, Olaf T. Lindvig og Fredrik Jensen.

Divisjon «Wiking» under fremrykning i Russland.

Utvikling[rediger | rediger kilde]

Fra starten hadde divisjonen de tre regimentene (Standarten) «Nordland», «Westland» og «Germania», med navn basert på hvor mannskapene kom fra. Slik skulle de norske deltakerne være samlet i Regiment Nordland, og dette ble også lovet av Quisling under vervingen i januar  1941. I praksis ble det ikke helt slik. Eksempelvis havnet Imerslund og Bech i «Westland» som skulle ha bestått av nederlendere og flamlendere, mens Jensen havnet i «Germania» som skulle bestå av folketyskere. Gjennomgående mente man altså at navnet «Wiking» var en fellesnevner for mannskapssammensetningen fra disse områdene.

Divisjonen stod under tysk kommando, og den første kommandanten var SS-Obergruppenführer Felix Steiner. Han hadde vært major i Reichswehr siden 1933, og medvirket som soldat av «den gamle skole» sterkt til at Waffen-SS fikk det handlingsrom og den plass i den militære kamporganisasjonen som det faktisk oppnådde.

Etter opplæring i Heuberg i Tyskland var styrken klar til aktiv krigstjeneste i april 1941. Den ble i juni samme år sendt til Breslau øst i Tyskland for å utgjøre en del av Armégruppe sørs fremrykning mot Ukraina under Operasjon Barbarossa.

Operasjon Barbarossa[rediger | rediger kilde]

Norske frontkjempere i Russland
Det tyske felttoget i øst pr desember 1941. Tilbaketoget ved Rostov i 1941 er markert. Divisjonen nådde til slutt nå Groznyj, nederst i høyre hjørne.
August Dieckmann deler ut Jernkorset til medlemmer av «Wiking».

Divisjonen ble ikke satt inn i Operasjon Barbarossa før syv dager etter starten, og den rykket da sørøstover og møtte sin første kamp 4. juli ved Ternopil i Galicia, i dagens Ukraina. Dernest deltok divisjonen i beleiringen av Kiev. Den første kommandanten i Dachau konsentrasjonsleir, Hilmar Wäckerle, hadde sluttet seg til Regiment Westland, og ble drept i nærheten av Lviv 2. juli. Wäckerle var blitt avsatt som kommandant etter å ha henrettet fanger i Dachau for påstått oppsetsighet.[1] Som hevn for hans død sørget regimentet for å få skutt 36 jøder. To finske frivillige ble sjokkert vitner til at jødene først ble truet med bajonetter og plaget i tre timer; blant annet skulle de holde digre steiner, eventuelt balansere dem på hodet, mens de hoppet opp og ned. Dernest ble jødene satt til å grave sin egen grav, og finnene satt til å samle inn urene og ringene deres. Finnene fikk også ordre om å skyte jødene, og ble skjelt ut for å være kujoner da de nektet. Til sist kom det tyskere til og skjøt jødene i ansiktet, liksom Wäckerle var blitt, fem om gangen, og de siste klarte knapt å krype opp på toppen av de som alt var skutt. Eksekusjonspelotongen ble etterpå hedret av offiserene, og fikk servert konjakk.[2] Waffen-SS divisjonen Wiking henrettet i slutten av juni og tidlig juli et stort antall tilfeldige soldater og sivilister som ble ansett som mistenkelige, inkludert 600 jøder i Zboriv i Ukraina.

Deretter rykket divisjonen sørover og etablerte i slutten av august et brohode over Dnepr-elven ved industribyen Dnepropetrovsk hvor den møtte sterk motstand. Situasjonen var imidlertid ganske kritisk fram til 11. september, da russerne måtte trekke seg tilbake. Etter at Kiev falt 18. september klarte divisjonen å slå seg videre mot Rostov ved elven Don og innta byen. Etter harde kamper ble den trukket tilbake til linjen ved Mius-elven i november. Utover i 1941 hadde divisjonen møtt en viss skepsis blant de høyere offiserene innen Wehrmacht, men denne ble mindre etter hvert.

Vinteren 1941-42 klarte divisjonen å holde linjen, og våren 1942 ble Rostov igjen inntatt. Deretter rykket divisjonen videre mot Kaukasus som del av Operasjon Blau («Operasjon blå») og sikret de viktige oljekildene der gjennom den såkalte Operation Maus («Operasjon mus»). Her dannet divisjonen den sørlige delen av Armégruppe Syds flanke mot oljefeltene i Baku og offensiven mot Stalingrad.

Kaukasus[rediger | rediger kilde]

To norske frontkjempere forhører russiske krigsfanger 21. juni 1942

25. og 26. september 1942 gikk divisjonen til et forgjeves angrep på Groznyj i et forsøk på å nå Det kaspiske hav, og slik også sikre de rike oljefeltene i området, særlig mot Baku. De russiske styrkene var overlegne i antall og hadde forberedt forsvaret av byen på et dyktig måte. Divisjonen led svært store tap og lyktes bare å ta deler av byen. På rundt en halv time ble halve regiment Nordland utslettet, men finske frivillige i regimentet klarte å ta byens høyeste punkt. Totalt mistet divisjonen over 1 500 mann under angrepet på Groznyj. Senere ble divisjonen trukket ut av området. Ettersom slaget om Stalingrad gikk stadig dårligere for tyskerne, sto divisjonen i fare for å havne bak de russiske linjene, og til slutt ble den trukket tilbake til Rostov.

Tilbaketrekning fra øst[rediger | rediger kilde]

Den tyske tilbaketrekningen vinteren 1942/1943

I november 1942 ble divisjonen reorganisert og hadde nå rykte som eliteavdeling. Tidlig i 1943 deltok divisjonen i kampene sør for Kharkov I Ukraina.

Erich von Manstein hadde på dette tidspunktet overtatt kommandoen over Armégruppe Syd, og han satte divisjonen inn i motangrepene mot de fremrykkende sovjetiske styrkene. Divisjonen hadde problemer mot de tungt pansrede russiske enhetene, og divisjonen var til dels utmattet etter det lange felttoget i Kaukasus. Den klarte imidlertid å holde de russiske styrkene tilbake. Etter det tredje slaget om Kharkov, hvor tyskerne klarte å gjenerobre byen, ble divisjonen trukket ut av aktiv tjeneste for omorganisering og opprustning.

Felix Steiner, som i mellomtiden var blitt forfremmet til SS-Gruppenführer ble overført fra avdelingen for å danne en ny enhet i Kroatia. Han ble erstattet av SS-Obergruppenführer Herbert Otto Gille. Restene av regiment Nordland ble overført fra divisjonen for sammen med Den norske legion å danne en ny enhet, 11. SS Pansergrenaderdivisjon «Nordland». I tillegg reiste de fleste av de gjenværende finske frivillige hjem etter at den avtalte to-årsperioden var over. Disse ble delvis erstattet av en estisk enhet.

I slutten av juni 1943 ble avdelingen satt ut i aktiv tjeneste igjen og overført til Izium i det nordøstlige Ukraina, hvor den var støtte- og reservegruppe under slaget ved Kursk og var stadig involvert i kamper med russiske styrker. Etter at tyskerne tapte slaget ved Kursk, prøvde divisjonen i samarbeid med andre Waffen-SS-enheter å forsinke den russiske framrykningen, men mangelen på materiell ble stadig større og situasjonen for nazi-styrkene mer kritisk. Under tilbaketrekningen deltok divisjonen i kampene ved Korsun-Sjevtsjenkivskyj i midt-Ukraina hvor den led svært store tap og mistet det meste av utstyret.

Etter en kort hvileperiode ble avdelingen sendt til Kovel for å styrke de tyske posisjonene der. Disse ble imidlertid omringet av de russiske styrkene, men avdelingen klarte å slå seg ut og skape en korridor som de tyske styrkene kunne evakuere gjennom.

I august 1944 ble avdelingen trukket tilbake til landsbyen Modlin ved Wisła-elven i Polen, ikke langt fra Warszawa. Divisjonen gikk her inn i forsvarslinjen rundt byen og deltok i kampene rundt denne. Da Warszawa falt ble avdelingen i desember 1944 trukket sørover for å delta i forsvaret av Budapest. Her ble divisjonen satt inn fra januar 1945 og forlagt i byen Esztergom ved Donau nord for Budapest. Etter at motangrepene mot de russiske styrkene slo feil, ble divisjonen i begynnelsen av februar trukket vestover til Balatonsjøen.

Sluttkamper og overgivelse[rediger | rediger kilde]

Etter at motangrepene mot de russiske styrkene i Budapest hadde mislyktes, deltok divisjonen i tilsvarende motangrep i Tsjekkoslovakia, men etter at russerne startet angrepet mot Wien 15. mars 1945, ble situasjonen stadig mer håpløs for tyskerne. De tyske styrkene trakk seg ut av Wien 24. mars, og divisjonen trakk seg da helt ut av Tsjekkoslovakia og kjempet seg sørover mot de amerikanske styrkene. 9. mai fikk de kontakt med amerikanerne nær Fürstenfeld i det sørlige Østerrike hvor de kapitulerte.[3][trenger bedre kilde]

Størrelse[rediger | rediger kilde]

Styrkesammensetting[rediger | rediger kilde]

  • SS-Panzergrenadier Regiment 9 Germania
  • SS-Panzergrenadier Regiment 10 Westland
  • SS-Panzer Regiment 5
  • SS-Panzer Artilleri Regiment 5
  • Finske SS-frivillige-Bataljon (til 1943)
  • Estiske SS-Frivillige-Panzer-Grenadier-Bataljon Narwa (til 1944)
  • SS-Panzerjager-Avdeling 5
  • SS-Stormskyts-Avdeling 5
  • SS-Stormskyts-Batteri 5
  • SS-Flak-Avdeling 5 (luftvern)
  • SS-Bombekaster-Avdeling 5
  • SS-Panser-Etterretningsavdeling 5
  • SS-Panser-Oppklaringsavdeling 5
  • SS-Panser-Pioner-Bataljon 5
  • SS-Dina 5
  • SS-Vedlikeholds/Reparasjons-avdeling 5
  • SS-Vitenskapelige-Bataljon 5
  • SS-Sanitets-Avdeling 5
  • SS-Feltsykehus 5
  • SS-Krigskorrespondent-avdeling 5
  • SS-Militærpoliti tropp
  • SS-Erstatningsbataljon 5

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]