Hopp til innhold

Soppsanking

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Matsopp»)
«Sop anvendes og har gennem århundreder været anvendt som fødemiddel i Frankrig, Italien, Spanien, Ungarn, Bøhmen, Rusland, Finland og store deler av Asien.» — Olav Johan Sopp, 1885.

«Er’e itte de je støtt har sagt, atte itæ sopp, de er nå bare førr fine følk å krøtter» — Mann i Ytre Sandsvær, 1935.[1]

Soppsanking har lange tradisjoner som matauk over hele verden. Siden det finnes dødelig giftige sopper er det nødvendig å skaffe seg kvalitetssikret informasjon om matsopper og eventuelle forvekslingsarter før man spiser soppen. Norges sopp- og nyttevekstforbund arrangerer soppkontroller for å hjelpe til med identifikasjon av sopp. I Norge er sjampinjonger, risker, kremler, steinsopp, kantareller, trompetsopper og matpiggsopper blant tradisjonelle matsopper.

Ifølge FNs naturpanel er det anslått at det verden over er én av fem som er avhengig av å høste inn ville planter, sopp og alger for å skaffe enten inntekt, mat eller medisin.[2] Selv om det er vanlig å forbinde innhøstning av ville spiselige arter med dårlig råd, er det også mange i industrialiserte land som høster slike naturgoder motivert av et ønske om å videreføre tradisjoner, for å tilby matopplevelser, eller rett og slett for rekreasjon. Det anslås at andelen av enkeltpersoner og husstander som deltar i en eller annen form for innhøsting av ville arter er fra 4–68% i Europa og Nord-Amerika. De høyeste anslagene dekker områder i øst-Europa.[2]

Historie

[rediger | rediger kilde]

På alle fem kontinenter er det, i gamle kulturer, bevart en enorm språklig variasjon for å identifisere, høste inn og tilberede matsopp.[3] De største kulturelle sentrum for innhøsting av matsopp er Kina og Mexico. Visse områder i det vestlige Europa har også lange tradisjoner, men der er variasjon i antall arter som benyttes langt mindre.[3]

Blant de tidligste funnene som tyder på at sopp har vært brukt som mat er funnet i Magdalénienkulturen i Spania, fra tidlig steinalder. Undersøkelser av tennene til «den røde damen» som ble funnet i en hule, ikke langt fra El Mirón i Cantabria,[4] har avdekket mikroskopiske rester som vitner om variert kost fra dyr, planter og sopp. Det var til og med mulig å identifisere sporer fra noen rørsopper og skivesopper.[5] Funnene er anslått å være omkring 18 000 gamle.[6]

På de mange tusen år gamle levningene av mannen som populært blir kalt Ötzi, fant man et stykke knuskkjuke. Det antas at han brukte den for å tenne opp ild.[7]

Keiserfluesopp. Mat for romerske keisere og andre «guder».

Egypterne mente sopp var en gave fra Guden Osiris,[8] Grekerne trodde at sopper kunne gi krigere krefter i kamp,[8] og Romerne så på spiselige sopper som mat for gudene. De hadde en liste over sopper som bare skulle serveres ved spesielle anledninger.[8] Blant soppene romerne spiste, er det nevnt trøffel,[9] steinsopp og keiserfluesopp.[8] Akkurat som navnet antyder ble keiserfluesoppen servert til keiserne. Plinius kalte den boletus, et navn som i dag blir brukt om en slekt av rørsopper nær beslektet med steinsoppen som de kalte porcinus.[10] Keiser Claudius skal, ifølge Plinius den eldre, ha blitt drept ved at hans fjerde kone,[11] Agrippina, sørget for at han ble servert en sopprett som inneholdt grønn fluesopp.[10] Dioskorides og Hippokrates omtalte dessuten medisinsk bruk av ulike røyksopper og poresopper.[7]

I det gamle Kina finnes det dokumenter som nevner at man spiste shiitake, omkring århundreskiftet 100–200 e.kr.[12] Dokumenter forfattet under Song-dynastiet, omkring 1100-tallet e.kr.,[13] omtaler Wu Sang Kwungs oppdagelse av en tidlig form for dyrking av shiitake. Metoden gikk ut på at han slo løs på en stokk som allerede inneholdt mycel fra soppen.[3][12] Han anses derfor som grunnleggeren av soppdyrking i Kina. [8] Geléører var de første dyrkede soppene i verden, dyrket rundt 600 e.kr. Siden fulgte vintersopp omkring 800 e.kr.[14] I tillegg til næringsverdien, har sopp mange steder kulturell, religiøs og medisinsk betydning.

Florentinerkodeksen, skrevet mellom 1540 og 1577 e.kr., inneholder den første nedtegnelsen om bruk av matsopper på det Amerikanske kontinentet.[3] Det finnes over 5500 navn på matsopper i språkene til 68 etniske grupper i Mexico.[3] Mayafolket brukte sopper med psykoaktive stoffer i sine religiøse riter, og kalte dem Teonanácatl.[8]

Dyrking av sjampinjong begynte tidlig på 1700-tallet i Frankrike, og ble spredt til USA hvor industriell dyrking ble utviklet.[15]

Omkring 1600-tallet ble giftstoffene i rød fluesopp benyttet for å drepe insekter og fluer, derav det norske navnet.[7]

Også i Afrika kan det spores tradisjonell bruk av matsopp i Kamerun, Tanzania, Zimbabwe og Marokko.[3]

Olav Johan Sopp var blant dem som anbefalte sopp som mat i Norge

Olav Johan Sopp pekte i sitt arbeid på flere hundre år gamle tradisjoner i europeiske land som Frankrike, Italia, Spania, Ungarn, Russland, Finland og for øvrig i Asia.[16]

I Sopps samtid introduserte den britiske skribenten William Delisle Hay begrepet mycophobia, eller «soppfrykt», om kulturelle motforestillinger mot å spise sopp i den britiske og nord-amerikanske befolkningen (senere kalte han det fungophobia).[17][18] Det motsatte mycophile, eller «soppelskende», brukes om folkegrupper som er kjent for å spise og omsette et stort antall ville sopparter.[18] Utrykkene ble en del av begrepsapparatet i etnomykologien da den ble formet av mykologen Robert Gordon Wasson og hans kone Valentina Pavlovna Guercken på midten av 1900-tallet.[19] Denne generaliseringen brukes fortsatt med forsiktighet i moderne etnomykologi, for å beskrive ulike folkeslags generelle innstilling til matsopp.[3]

I Europa har det blitt vist at germanske folkeslag generelt har vært «mykofobe», mens slavere og romanske folkeslag har «mykofile» tradisjoner.[18]

Skandinavia har befolkningen tradisjonelt vært mykofobe. Det er først i forrige århundre at interessen for bruk av matsopp tok seg opp. Et omfattende opplysningsarbeid av tidlige mykologer har bidratt til å endre den Skandinaviske kulturen. Skrifter utgitt av Elias Magnus Fries og Olav Johan Sopp argumenterte iherdig imot oppfatningen blant alminnelige folk som mente at sopp ikke var mat. Ifølge Høeg i hans verk Planter og tradisjon, har sopp tradisjonelt vært betraktet som noe farlig, noe man ikke engang bør ta i.[1] Først etter andre verdenskrig begynte trenden å snu i nevneverdig grad.

Bestemmelse av sopp

[rediger | rediger kilde]

I forbindelse med soppsanking rettes oppmerksomheten gjerne mot sopp som kan bestemmes uten bruk av avanserte mikroskoper og genetiske analyser. Det betyr at man konsentrerer seg om storsopp, en praktisk samlebetegnelse for sopper med store og kjøttfulle fruktlegemer over en viss størrelse som ikke er klart avgrenset.[20] Uttrykket står som en motsetning til uttrykket småsopp som er en betegnelse for fruktlegemer som er så små at størrelsen gjør dem mer eller mindre uaktuell i forbindelse med soppsanking.[20] Mikrosopp sikter til sopper som ikke danner fruktlegemer, for eksempel forskjellige muggsopper.[20] Spiselige mikrosopp dyrkes, men sankes ikke, av opplagte grunner.

Det er ufarlig å ta på sopp, selv de aller giftigste.[21] For sikker bestemmelse av sopparter er det nesten alltid nødvendig å ta på den for å studere den nærmere. Det er vanlig å bestemme sopper ut fra karaktertrekk som er praktisk å bruke i felt, slik som utseende, farge, lukt og tekstur. Selv om smaken på sopp også kan gi noen hint om hvilken sopp man har funnet er det vanlig å fraråde nybegynnere å gjøre det. Sporeavtrykk, mikroskopiering og kjemiske tester utføres av viderekomne. Som en siste utvei når det er svært vanskelig å bestemme en art kan det benyttes DNA-analyse for å sammenligne arvestoffet i soppen som er funnet, med en kjent sekvens fra et tidligere belegg i en samling, vanligvis lagret hos institusjoner som arbeider med biologisk systematikk.

Formgrupper

[rediger | rediger kilde]
Basidier hos traktrødspore
Sporesekker hos Sordaria macrospora
Rød fluesopp er en velkjent giftig sopp. Den er en «hattsopp» med en stilk og en hatt. Den har både ytre og indre hylster, som ses tydelig på bildet.

For å bestemme arter med vitenskapelig presisjon brukes bestemmelsesnøkler. De er utformet slik at man trinnvis velger karaktertrekk som utelukker et annet, og til slutt sitter man igjen med en klart avgrenset art eller en avgrenset gruppe arter.[22] Å avgrense fruktlegemer man har funnet til én enkelt art er ofte umulig uten å studere mikroskopiske karaktertrekk, og noen ganger kan det bare gjøres ved å analysere soppens DNA. Derfor er ofte bestemmelsesnøkler i populærlitteratur forenklet til de artene man kan gjenkjenne ved hjelp av synlige karaktertrekk alene. En lupe kan likevel være til god hjelp for å studere fruktlegemet nøye.

Forenklede ord og uttrykk som beskriver viktige karaktertrekk kan variere, så detaljene forklares nærmere ved hjelp av bilder og eksempler i den enkelte publikasjonen, slik at bestemmelsene kan gjøres tilstrekkelig nøyaktig.[23][24][25] Det er vanlig å dele inn sopper i praktiske grupperinger, basert på soppenes generelle form og utseende. Se bildegalleriet for eksempler på vanlige formgrupper.

De fleste matsopper tilhører den systematiske gruppen stilksporesopper.[3] Det er en systematisk gruppe karakterisert av at sporene produseres i mikroskopiske strukturer kalt basidier. En mindre gruppe matsopper tilhører en annen systematisk gruppe kalt sekksporesopper,[3] hvor sporene produseres i mikroskopiske sporesekker. Sporene slippes oftest ut i luften, og føres med vinden for å spire til nytt mycel. Selv om soppsporene er for små til å ses med det blotte øyet kan man, der sopper vokser tett, se fargen på sporene hvis de blir mange nok på samme sted. Hvis ikke kan et sporeavtrykk avsløre fargen. Hos visse sopper ses sporene som en seig klissete masse som tiltrekker seg flyvende insekter, og spres med dem.

Hattsopper

[rediger | rediger kilde]

Mange av de mest populære matsoppene er hattsopper. Det vil si sopper som danner fruktlegemer med en tydelig differensiert stilk som holder oppe en horisontal hatt. Strukturene sporene dannes i er ofte en viktig karakter hos alle sopper, men hos hattsopper dannes hymeniet på lett gjenkjennelige strukturer som har gitt navn til videre inndeling av praktiske grupper.[26]

Hos noen unge fruktlegemer finnes det et hylster, også kalt hylle eller på fagspråket velum. Det er en tynn beskyttende hinne som kan deles i et ytre hylster som omslutter hele soppen (velum universale), og en indre hylle som er festet mellom stilken og hattkanten, og beskytter hymeniet under hatten (velum partiale).

Ribbesopper

[rediger | rediger kilde]

Ribbesopper (engelsk: cantharelloid fungi) er hattsopper, men hatten er ikke så klart avgrenset fra stilken. Den generelle formen kan minne om en trakt eller en trompet. De har forgrenede ribber under hatten, som er nedløpende på stilken. For utrente øyne kan det hos noen sopp være vanskelig å skille mellom ribber og skiver. Et eksempel på det er skivesoppen falsk kantarell som kan ligne kantareller. Ribber ligner mer eller mindre på forgrenede årer, og er folder i den ytre delen av hattkjøttet. Hos andre arter kan ribbene være så flattrykt at de nesten blir borte, særlig øverst mot kanten. Det er tilfellet hos noen av trompetsoppene. Begge disse gruppene tilhører kantarellordenen. Fiolgubbe er en annen ribbesopp som skiller seg ut som spesielt kjøttfull. Den tilhører en egen orden, fiolgubbeordenen.

Skivesopper

[rediger | rediger kilde]

Skivesoppene (engelsk: agaricoid fungi eller agarics) har skiver under hatten.[27] Da Carl von Linné utgav sin Species plantarum samlet han alle skivesoppene han beskrev i slekten Agaricus.[28] Elias Magnus Fries beskrev mange flere skivesopper, men holdt fast ved grupperingen av alle skivesopper i en slekt.[29] Dette er bakgrunnen for det engelske ordet agaric som brukes om skivesoppene. Svært mange skivesopper hører også i dag til den systematiske gruppen skivesoppordenen, men til tross for navnet på denne gruppen er det er mange unntak, for eksempel regnes risker og kremler til en annen orden, nemlig kremleordenen.

Det finnes over 3 000 skivesopper i Europa, og det er blant skivesoppene det finnes flest matsopper.[27] Skivene henger vertikalt fra hattkjøttet, og stråler ut fra stilken, omtrent som eikene i et hjul. Tykke gaffeldelte skiver kan forveksles med ribber.

Hos noen skivesopper som vokser på stubber eller trær er stilken sidestilt, eller så godt som fraværende, for eksempel hos østerssopper. Skivenes feste til stilken varierer mye. Hos traktsoppene er skivefestet nedløpende på stilken, hos musserongene er det utrandet. Hos sjampinjongene og fluesoppene er de frie, mens kragesoppene har tilvokste skiver. Visse arter har dessuten utrandet skivefeste med en liten nedløpende tann på stilken.

  • frie skiver
    frie skiver
  • nedløpende skiver
    nedløpende skiver
  • utrandete skiver
    utrandete skiver
  • tilvokste skiver
    tilvokste skiver

Poresopper

[rediger | rediger kilde]

Poresopper (engelsk: polypores) har svært smale rørmunninger og rørlaget kan ikke løsnes fra hattkjøttet. Mange poresopp vokser på trær, er flerårige og seige. Disse kalles for kjuker og har vanligvis ingen eller kun en svært redusert stilk. Andre har stilk og vokser på bakken, for eksempel fåresopper.

Rørsopper

[rediger | rediger kilde]

Rørsopper (engelsk: boletoid fungi eller boletes) har vertikale «rør» tett sammen under hatten, slik at undersiden kan minne om en svamp. De skilles vanligvis fra poresopper ved at rørene hos rørsoppene er et eget lag som kan løsnes fra hattkjøttet i motsetning til porene hos poresoppene. Alle rørsoppene tilhører den systematiske gruppen rørsoppordenen.[trenger referanse] Denne ordenen inneholder også noen skivesopper, som pluggsopper og sleipsopper. Velkjente rørsopper er steinsopper og skrubber.

Piggsopper

[rediger | rediger kilde]

Piggsopper (engelsk: hydnoid fungi) er sopper med pigger under hatten. Selv om denne gruppen ikke er avgrenset systematisk er det likevel en praktisk gruppering. Blek piggsopp er et eksempel på en lett gjenkjennelig matsopp for nybegynnere.

Piggsopper er spredt over mange systematiske grupper, blant dem frynsesoppordenen, kantarellordenen og kremleordenen.

Andre grupper

[rediger | rediger kilde]

Utenom hattsoppene finnes også andre identifiserbare formgrupper.

Morkler

[rediger | rediger kilde]

Morkler har stilk, men ikke en så tydelig avgrenset hatt. Blant norske mykologer regnes disse ikke som hattsopper, og den delen av fruktlegemet som er kledd av hymeniet omtales gjerne heller som en «lue»,[30][24] noe som gjenspeiles i navnet til morkelen bispelue.[31] Luen hos noen av morklene minner luen om en bikake, mens andre har en lue med folder og vindinger som minner om strukturen i en hjerne.

Begersopper

[rediger | rediger kilde]

Begersopper er sekkesporesopper som ser ut som begre hvor hymeniet dannes på innsiden av et begerformet fruktlegeme. Formene kan variere og minne om alt fra en tallerken, en bolle eller øret til et dyr.[24]

Buksopper

[rediger | rediger kilde]

Buksopper (engelsk: gasteroid fungi eller Gasteromycetes) er en gruppe sopper som har indre sporeproduksjon, i motsetning til hattsoppene som har hymenium på utsiden av fruktlegemet.[26] Hos slike sopper er dannes sporene i gleba, en homogen masse av hyfer, basidier og sporer.[32] Buksopper omfatter flere ulike formgrupper, blant annet røyksopper,[24] stanksopper, og jordstjerner.

Stanksopper
[rediger | rediger kilde]

Hos stanksopper (engelsk: phalloid fungi) dannes sporemassen på innsiden, og modnes til en slimete stinkende masse som til slutt dekker utsiden.[26]

Røyksopper
[rediger | rediger kilde]

Røyksopper er en annen gruppe buksopper. De er formet som en kule eller en pære, og når de blir eldre avgir de sporer som minner om en røyksky hvis man tråkker på dem.

Jordstjerner
[rediger | rediger kilde]

Jordstjerner har en indre knoll som kan minne om røyksoppenes fruktlegeme, men hos jordstjernene er den innelukket i et ytre skall som sprekker opp etterhvert som soppen vokser og danner en stjerneform.

Korallsopper

[rediger | rediger kilde]

Korallsoppene kan minne om koraller og omfatter både fingersopper og køllesopper.[24] Køllesopper danner fruktlegemer som minner om køller eller balltre. De har ikke forgreninger. Fingersopper (engelsk: clavarioid fungi) er vanligvis spinkle og grenete, og skiller seg fra korallsoppene som er større og tett grenete.[33]


Giftige sopper

[rediger | rediger kilde]

Det finnes mange giftige sopper, og noen av dem kan være vanskelige å skille fra sopper som er ettertraktede matsopper. I Europa er det anslått at så mange som 50–100 dødsfall i året, skyldes forgiftning etter inntak av sopp.[34].

Ved mistanke om soppforgiftning bør man i Norge kontakte Giftinformasjonen ved Folkehelseinstituttet. Det er 8 sopparter i Norge som kan forårsake alvorlig organskade ved inntak av små mengder sopp, alle disse artene er skivesopper.[35] Hvis man i Norge bare har svelget en liten bit, og kan utelukke at man har spist en av disse artene, har man utelukket alvorlig forgiftning.[35] Andre giftige sopper gir forgiftning ved større inntak, eller de gir mindre alvorlige forgiftninger.[35]

Siden soppforgiftning vanligvis skyldes inntak av feilbestemt sopp, behandles soppforgiftninger basert på en sammenligning av kjente forgiftningssymptomer med sykdomsbildet til pasienten. Mange sopparter er ikke kjent, og nye forgiftningssymptomer har de siste årene dukket opp.[34] En nylig gjennomgang av publiserte artikler med omtale av nye slike forgiftningssymptomer, har resultert i en klassifisering av 21 ulike sykdomsbilder i 6 overordnede grupper.[34]

Den første gruppen forgiftninger er cytotoksiske.[34] Det betyr at giftstoffene fører til skade på organer ved å angripe kroppens celler. Amatoksiner skader først leveren. Etter minst 6 timer, ofte mer, begynner symptomene med alvorlige mage- og tarmsymptomer. Kraftig kvalme, oppkast og vanntynn diaré,[36] går over i fremadskridende leversvikt og sekundær nyreskade.[34]

hvit- og grønn fluesopp inneholder amatoksiner.[37][38] Det samme gjelder flatklokkehatt,[39] giftparasollsopp,[40] kastanjeparasollsopp og rustbrun parasollsopp.[41][42]

Gruppen av soppgifter som skader nyrene kan deles i to undergrupper. En undergruppe som har kort latenstid, og en undergruppe som har lang latenstid.[34] spiss- eller butt giftslørsopp er blant de farligste soppene,[43][44] og kan føre til alvorlig forgiftning med livstruende nyreskade. Giftstoffene heter orellaniner. Symptomene melder seg først etter langt tid, omkring 36 timer til 6 dager etter inntak. Vanlige symptomer er magesmerter, kvalme, oppkast, diaré, generell sykdomsfølelse og sterk tørste. Det er høy risiko for å utvikle kronisk nyresvikt.[43][44] Butt giftslørsopp er sjelden, og Norske forekomster finnes i løv- eller eikeskog i sørlige kystområder.[44] Spiss giftslørsopp er vanlig, og forekommer hyppigst i sur granskog, men også i andre naturtyper nord til Troms i Norge.[43]

Den andre overordnede gruppen forgiftninger er nevrotoksiske, og påvirker nervesystemet. Denne gruppen omfatter forgiftninger med psykoaktive giftstoffer, for eksempel psilocybiner, muskarin, ibotensyre og muskimol.[34]

Brun-, rød- og panterfluesopp hører til denne gruppen, men alvorlige forgiftninger forekommer sjelden. Symptomer kommer oftest innen en til tre timer etter at soppen er spist. Små inntak kan blant annet gi forvirring, svimmelhet, muskelsitringer og magebesvær. Ved større inntak kan en få symptomer som krever sykehusbehandling. Også små inntak av noen trevlesopper kan gi oppkast, diaré, økt svette, tåreflod og sikling. Selv om alvorlige forgiftninger er sjelden, kan sykehusbehandling bli nødvendig.[36] Små inntak av spiss fleinsopp kan gi ulike symptomer, for eksempel hjertebank, svimmelhet, skjelvinger, feber og hallusinasjoner. Alvorlige forgiftninger forekommer.[36]

Fra tid til annen rapporteres det ubehagelige symptomer etter store måltider med forskjellige arter av ekte morkler (Morchella spp.). Det er en uklar årsakssammenheng, og eventuelle giftstoffer er ikke kjent.[34] Symptomene som har vært rapportert er mage- og tarmsymptomer og/eller nevrologiske symptomer som svimmelhet eller ustøhet. Andre nevrologiske symptomer har også vært rapportert, men de er sjeldnere.[34]

Selv om riddermusserong har vært betraktet som matsopp, er den forbundet med alvorlige sykehistorier.

Myotoksiske forgiftninger er en tredje gruppe, som kan føre til skader på skjelettmuskulatur, rabdomyolyse.[34] Denne typen sykdomsbilde, er assosiert med noen bestemte karboksylsyrer og knyttes til kremlearter som ikke finnes i Norge. Den mest alvorlige graden av slik forgiftning forbindes med uavklarte giftstoffer i visse musseronger, for eksempel riddermusserong.[34]

Hos den fjerde gruppen forgiftningssymptomer er det metabolismen eller det endokrine system som rammes på ulike måter.[34] Ulike trollmorkler, spesielt sandmorkel og blek sandmorkel omfattes av denne kategorien. Forgiftninger skyldes giftstoffet gyromitrin.

Flere blekksopper inneholder copriner som fører til forgiftning hvis man inntar alkohol i tiden omkring måltidet. Det er rapportert forgiftninger selv om det har vært drukket alkohol flere dager etter soppmåltidet.[34] I forbindelse med inntak av sopper som inneholder polyporinsyre, for eksempel kanelkjuke er også forbundet med forgiftninger innen denne gruppen.

Pluggsopp er en giftig sopp, selv om den tidligere har vært brukt som matsopp.

Sykdomstilstander innen mange av de andre hovedgruppene kan forveksles med den femte gruppen som omfatter mange ulike mage- og tarmirriterende stoffer.[34] Den er etterfulgt av en sjette gruppe, en samlekategori for ulike symptomer som ikke passer inn i de fem andre gruppene.[34] I denne siste gruppen finnes blant annet pluggsopp som i alvorlige tilfeller har ført til dødsfall.

I tillegg til at giftige sopper kan gi ubehag, kan også råtten eller bedervet sopp gi oppkast, diaré eller føre til magebesvær. Selv sopper som ikke er giftige er tungt fordøyelig, og kan gi lette mage- og tarmsymptomer etter inntak.[36]

Per mai 2024 er følgende sopper oppført som «giftig» eller «meget giftig» på normlisten for soppkontrollører. Noen spiselige sopper, som rødskrubb kan dessuten være giftige uten riktig forbehandling.[36]

Spiselige sopper

[rediger | rediger kilde]

Å avgjøre om en sopp er «spiselig» er en vanskelig oppgave. I 2021 ble det publisert en grundig gjennomgang av litteratur som behandler spiselige sopper verden over.[6] Den eneste publiserte metoden for å avgjøre om en organisme er spiselig eller ikke, er metoden som på engelsk kalles Universal Edibility Test. Den er designet for overlevelse under ekstreme forhold, og er ikke praktisk anvendelig med mindre man er avhengig av å spise for å overleve.[6] Informasjon om hvilke sopper som kan inntas som mat varierer ofte siden det ikke finnes enkle vitenskapelige metoder for å avgjøre om noe er spiselig. I laboratorium kan man utelukke sopper som inneholder kjente giftstoffer som man vet vil ha en skadelig virkning, men dette er ikke en endelig metode for å avgjøre om noe er spiselig, bare en metode for å avgjøre om noe er giftig. Vurderinger om matsopp bygger derfor på kvalitetssikret kunnskap om hvilke sopper som tradisjonelt har blitt spist uten at det har blitt rapportert om uheldige virkninger.[6]

Denne gjennomgangen av tradisjonelle matsopper konkluderte med at det finnes 2 189 anvendte matsopper, hvorav omkring 2 000 av dem trygt kan spises uten spesiell forbehandling.[6] Videre er det identifisert nesten 500 sopper som det råder usikkerhet rundt og som for tiden ikke kan fastslås som spiselige.[6] Til tross for dette potensialet er det bare omkring 100 sopparter som dyrkes kommersielt og kun 10 i industriell og global skala.[3]

Norske soppsakkyndige snakker noen ganger om «sikre sopper» og sikter da til sopper som nybegynnere kan lære seg å kjenne uten stor fare for forvekslinger. Antallet på denne listen har variert, men blant soppene som har vært omtalt på denne måten finnes: Steinsopp, matblekksopp, kantarell, fåresopp, rødskrubb, matrisker og matpiggsopper. Blant de to sistnevnte gruppene finnes granmatriske, furumatriske, blek piggsopp og rødgul piggsopp.[45]

Spiselige sopper i Norge

[rediger | rediger kilde]

Følgende sopper er oppført som «spiselig» på normlisten for soppkontrollører per mai 2024. Noen av dem er kun spiselig etter en forbehandling og er angitt sammen med en merknad om det.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Universitetsforl. s. 114. ISBN 8200089304. 
  2. ^ a b Fromentin, J.M.; Emery, M.R.; Donaldson, J.; Danner, M.C.; Hallosserie, A.; Kieling, D.; Balachander, G.; Barron, E.S.; Chaudhary, R.P.; Gasalla, M.; Halmy, M.; Hicks, C.; Park, M.S.; Parlee, B.; Rice, J.; Ticktin, T.; Tittensor, D., red. (2022). «Summary for Policymakers of the Thematic Assessment Report on the Sustainable Use of Wild Species of the Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services». Bonn, Germany: IPBES secretariat. doi:10.5281/zenodo.6425599. 
  3. ^ a b c d e f g h i j Pérez-Moreno, J; Mortimer, PE; Xu, J; Karunarathna, SC; Li, H (2021). «Global perspectives on the ecological, cultural and socioeconomic relevance of wild edible fungi». Studies in Fungi. 6 (1): 408−424. doi:10.5943/sif/6/1/31. 
  4. ^ Illustrert vitenskap. Oslo. 2023. s. 55. 
  5. ^ Power, Robert C.; Salazar-García, Domingo C.; Straus, Lawrence G.; Gonzáles Morales, Manuel R.; Henry, Amanda G. (2015). «Microremains from El Mirón Cave human dental calculus suggest a mixed plant–animal subsistence economy during the Magdalenian in Northern Iberia». Journal of Archaeological Science. 60: 39–46. 
  6. ^ a b c d e f Li, H.; Tian, Y.; Menolli, N. (2021). «Reviewing the world's edible mushroom species: A new evidence-based classification system». Comprehensive Reviews in Food Science and Food Safety. 20 (2): 1982–2014. 
  7. ^ a b c Chauvin-Payan, Carole (30. juni 2024). «Wild mushrooms Uses, consumption and popular beliefs from Europe to Eastern Siberia». Laboratoire Éco-anthropologie. doi:10.4000/12a68. Besøkt 28. februar 2025. 
  8. ^ a b c d e f Ahmed, Adel F.; Mahmoud, Ghada Abd-Elmonsef; Hefzy, Mohamed; Liu, Zhenhua; Ma, Changyang (2023). «Overview on the edible mushrooms in Egypt». Journal of Future Foods. 3 (1). doi:10.1016/j.jfutfo.2022.09.002. 
  9. ^ Plin. Nat. 19.11. John Bostock, M.D., F.R.S. H.T. Riley, Esq., B.A. London. Taylor and Francis, Red Lion Court, Fleet Street. 1855.
  10. ^ a b Pegler, D. N. (2002). «Useful Fungi of the World: Caesar’s mushroom and the Christmas mushroom». Mycologist. 16 (4): 140–141. doi:10.1017/S0269915X02004123. 
  11. ^ Plin. Nat. 22.46. John Bostock, M.D., F.R.S. H.T. Riley, Esq., B.A. London. Taylor and Francis, Red Lion Court, Fleet Street. 1855.
  12. ^ a b Fan, Leifa; Pan, Huijuan; Wu, Yingmei Wu; Choi, Kyung Wha (2005). «Shiitake bag cultivation in China». Mushroom Growers’ Handbook 2. MushWorld. s. 121–131. 
  13. ^ Chen, Alice W. (2005). «What is Shiitake». Mushroom Growers’ Handbook 2. MushWorld. s. 121–131. 
  14. ^ Atila, Funda; Owaid, Mustafa Nadhim; Shariati, Mohammad Ali (2017). «The nutritional and medical benefits of Agaricus bisporus: a review». Journal of Microbiology, Biotechnology and Food Sciences. 7 (3): 281–286. doi:10.15414/jmbfs.2017/18.7.3.281-286. 
  15. ^ Zhang, Ming‑Zhe; Xu, Jian‑Ping; Callac, Philippe; Chen, Mei‑Yuan; Wu, Qi; Wach, Mark; Mata, Gerardo; Zhao, Rui‑Lin (2023). «Insight into the evolutionary and domesticated history of the most widely cultivated mushroom Agaricus bisporus via mitogenome sequences of 361 global strains». BMC Genomics. 24 (182). doi:10.1186/s12864-023-09257-w. 
  16. ^ Sopp, Olav Johan (1885). Spiselig sop. Cammermeyer. s. forord. 
  17. ^ Hay, William Delisle (1887). An Elementary Text-Book of British Fungi. Lowrey, London: S. Sonnenschein. s. 7. 
  18. ^ a b c Peintner, Ursula; Schwarz, Stefanie; Mešić, Armin; Moreau, Pierre-Arthur; Moreno, Gabriel (2013). «Mycophilic or Mycophobic? Legislation and Guidelines on Wild Mushroom Commerce Reveal Different Consumption Behaviour in European Countries». PLOS ONE. 8 (5). doi:10.1371/journal.pone.0063926. e63926. 
  19. ^ Pfister, Donald H. (1988). «R. Gordon Wasson — 1898–1986». Mycologia. 80 (1): 11–13. doi:10.1080/00275514.1988.12025491. 
  20. ^ a b c Egeland 2003, s. 278–281.
  21. ^ «Barn og sopp». Giftinformasjonen. 20. september 2024. Besøkt 10. februar 2025. 
  22. ^ Læssøe 2019, s. 42–45.
  23. ^ Læssøe, Thomas (1997). store soppboken. Teknologisk forl. s. 14–21. ISBN 8251204925. 
  24. ^ a b c d e Egeland 2003, s. 44–49.
  25. ^ Læssøe 2000, s. 24–27.
  26. ^ a b c Læssøe 2019, s. 42–25.
  27. ^ a b Læssøe 2019, s. 56–59.
  28. ^ Linné, Carl von (1753). Species plantarum : exhibentes plantas rite cognitas ad genera relatas, cum diferentiis specificis, nominibus trivialibus, synonymis selectis, locis natalibus, secundum systema sexuale digestas (på latin). 2. Berlin: Junk. s. 1171–1176. doi:10.5962/bhl.title.37656. 
  29. ^ Fries, Elias Magnus (1821). Systema mycologicum : sistens fungorum ordines, genera et species, huc usque cognitas, quas ad normam methodi naturalis determinavit. 1. Ex Officina Berlingiana. doi:10.5962/bhl.title.5378. 
  30. ^ Egeland 2003, s. 20–26.
  31. ^ «hattsopper». Store norske leksikon på snl.no. Besøkt 29. mars 2025. 
  32. ^ Høiland, Klaus (29. mars 2025). «gleba». Store norske leksikon på snl.no. 
  33. ^ Gulden, Gro (2004). Soppbok for begynnere. Gyldendal. ISBN 8205311137. 
  34. ^ a b c d e f g h i j k l m n o White, Julian; Weinstein, Scott A.; De Haro, Luc; Bédry, Regis; Schaper, Andreas; Rumack, Barry H.; Zilker, Thomas (2019). «Mushroom poisoning: A proposed new clinical classification». Toxicon. 157: 53–65. doi:10.1016/j.toxicon.2018.11.007. 
  35. ^ a b c Giftinformasjonen (27. august 2024). «Norges giftigste sopper». Oslo: Helsedirektoratet. Besøkt 9. februar 2025. 
  36. ^ a b c d e Giftinformasjonen. «Giftige sopper i Norge» (PDF). Helsedirektoratet. Besøkt 10. februar 2025. 
  37. ^ Giftinformasjonen (12. juni 2024). «Hvit fluesopp er en svært giftig sopp». Oslo: Helsedirektoratet. Besøkt 10. februar 2025. 
  38. ^ Giftinformasjonen (12. juni 2024). «Grønn fluesopp er en svært giftig sopp». Oslo: Helsedirektoratet. Besøkt 10. februar 2025. 
  39. ^ Giftinformasjonen (12. juni 2024). «Flatklokkehatt er en svært giftig sopp». Oslo: Helsedirektoratet. Besøkt 10. februar 2025. 
  40. ^ Giftinformasjonen (22. august 2024). «Giftparasollsopp er en svært giftig sopp». Oslo: Helsedirektoratet. Besøkt 9. februar 2025. 
  41. ^ Giftinformasjonen (12. juni 2024). «Kastanjeparasollsopp er en svært giftig sopp». Oslo: Helsedirektoratet. Besøkt 9. februar 2025. 
  42. ^ Giftinformasjonen (12. juni 2024). «Rustbrun parasollsopp er en svært giftig sopp». Oslo: Helsedirektoratet. Besøkt 9. februar 2025. 
  43. ^ a b c Giftinformasjonen (12. juni 2024). «Spiss giftslørsopp er en svært giftig sopp». Oslo: Helsedirektoratet. Besøkt 9. februar 2025. 
  44. ^ a b c Giftinformasjonen (12. juni 2024). «Butt giftslørsopp er en svært giftig sopp». Oslo: Helsedirektoratet. Besøkt 9. februar 2025. 
  45. ^ Egeland 2003, s. 6–9.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Soppsanking&oldid=25061292»