Hopp til innhold

Special Operations Executive

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «SOE»)
Special Operations Executive
Basisdata
LandStorbritannia
Etablert1940
Nedlagt1946
HovedkvarterLondon
Operativt oppdrag
RolleSpionasje, Irregulær krigføring, sabotasje, raid, spesialrekognosering
Konflikterandre verdenskrig

Special Operations Executive (SOE) var en britisk organisasjon grunnlagt i 1940 for å drive spionasje, rekognosering og sabotasje og støtte motstandsbevegelser i tyskokkuperte områder under andre verdenskrig. Den opererte i nesten alle områder rammet av aksemaktene og brukte også nøytrale land ved behov. Over 13 000 personer arbeidet for SOE, inkludert 3 200 kvinner,[1] og både menn og kvinner tjenestegjorde som agenter bak fiendens linjer.

De rekrutterte de første norske agentene og organiserte høsten 1940 en base på Shetland. SOE ble oppløst i januar 1946.[2][3][4]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Opprinnelse

[rediger | rediger kilde]

Special Operations Executive ble opprettet i juli 1940 som en sammenslåing av tre britiske avdelinger som var blitt etablert i forkant av utbruddet av andre verdenskrig. Disse var:

Department EH, en propagandatjeneste opprettet av det britiske Utenriksdepartementet etter Tysklands anneksjon av Østerrike i 1938. Avdelingen ble ledet av Campbell Stuart og hadde sitt hovedkontor i Electra House.

Section D, en enhet under Secret Intelligence Service (SIS/MI6), etablert for å utforske bruk av sabotasje og irregulære metoder for å svekke fienden. Avdelingen ble ledet av Lawrence Grand.[5]

MI(R), en militær forskningsavdeling under War Office, som fokuserte på utvikling av taktikker for geriljakrigføring og uregelmessige operasjoner.[6][7][8]

Disse avdelingene opererte i utgangspunktet med begrensede ressurser og delvis overlappende mandat. Section D fokuserte på skjult virksomhet, mens MI(R) utviklet metoder som kunne brukes av regulære styrker i uregelmessig krigføring. Det forekom både samarbeid og duplisering av innsats. Blant annet utviklet de felles håndbøker og materiell for opplæring av motstandskjempere.[9]

MI(R) var også involvert i opprettelsen av de såkalte Independent Companies, spesialenheter som ble brukt under det norske felttoget i 1940 til å gjennomføre sabotasje og geriljalignende operasjoner bak fiendens linjer. I tillegg bidro MI(R) til etableringen av Auxiliary Units, skjulte enheter knyttet til den britiske hjemmevernet som skulle aktiveres i tilfelle en tysk invasjon.[10][11]

Dannelse

[rediger | rediger kilde]

Den 13. juni 1940, etter initiativ fra den nyutnevnte statsministeren Winston Churchill, overtalte Maurice Hankey (som var kabinettminister for hertugdømmet Lancaster) avdelingene Section D og MI(R) om at deres operasjoner burde koordineres. Den 1. juli ble det arrangert et kabinettmøte som førte til dannelsen av en samlet sabotasjeorganisasjon. Den 16. juli ble Hugh Dalton, minister for økonomisk krigføring, utnevnt til å ta det politiske ansvaret for den nye organisasjonen, som ble formelt opprettet den 22. juli 1940. Dalton skrev i dagboken sin at på denne dagen ble hans nye oppgaver godkjent av krigskabinettet, og Churchill skal ha sagt til ham: «Og nå gå og sett Europa i brann.»[12][13]

Dalton benyttet den irske republikanske hæren (IRA) fra den irske uavhengighetskrigen som modell for organisasjonen.[14] Frank Nelson ble nominert av SIS som direktør for den nye organisasjonen, og embetsmannen Gladwyn Jebb ble overført fra Utenriksdepartementet med tittelen administrerende direktør.[15]

Campbell Stuart forlot organisasjonen, og Lawrence Grand ble returnert til hæren. På eget ønske forlot også J. C. Holland organisasjonen for å ta en regulær stilling i Royal Engineers. Begge ble senere forfremmet til brigader.[16] Hollands tidligere stedfortreder i MI(R), brigader Colin Gubbins, kom tilbake fra kommandoen over Auxiliary Units og ble direktør for operasjoner i SOE.[17] En avdeling fra MI(R), MI R(C), som var ansvarlig for utviklingen av våpen for irregulær krigføring, ble ikke formelt integrert i SOE, men ble i stedet et uavhengig organ under kodenavnet MD1. Denne enheten, ledet av Millis Jefferis, holdt til på «The Firs» i Whitchurch, Buckinghamshire, og ble kjent som «Churchills leketøybutikk» på grunn av statsministerens nære interesse og entusiasme for arbeidet.[18][19]

Ledelse

[rediger | rediger kilde]

Lederen for SOE ble vanligvis omtalt med initialene «CD». Den første direktøren, Frank Nelson, var tidligere leder for et handelsselskap i India, konservativ parlamentsrepresentant og britisk konsul i Basel, der han også hadde drevet med etterretningsarbeid.[20]

I februar 1942 ble Hugh Dalton fjernet som politisk leder for SOE. Årsakene er uklare, men det er antydet at han enten hadde brukt SOEs telefonavlytting til å overvåke kolleger i regjeringen,[21] eller at han ble ansett som politisk upålitelig av etterretningstjenesten SIS.[22] Han ble erstattet av Roundell Palmer som minister for økonomisk krigføring. Palmer pensjonerte Nelson på grunn av helseproblemer og utnevnte bankmannen Charles Hambro som ny direktør.[23]

Hambro hadde bakgrunn fra både finans og militær tjeneste, blant annet som mottaker av Military Cross i første verdenskrig. Han beholdt samtidig flere andre verv, noe som førte til kritikk om at han ikke var fullt engasjert i arbeidet med SOE.[24] Samarbeidet mellom Palmer og Hambro fungerte frem til august 1943, da de ble uenige om hvorvidt SOE burde fortsette som en uavhengig organisasjon eller integreres tettere med den britiske hæren. Hambro fryktet at tap av selvstendighet ville svekke SOEs effektivitet, og ble etter hvert avsatt som direktør.[25]

Han ble erstattet i september 1943 av Colin McVean Gubbins, som hadde erfaring med spesialoperasjoner og hadde spilt en sentral rolle i både MI(R) og SOEs tidlige virksomhet. Gubbins var også kjent for å ha anvendt erfaringer fra den irske uavhengighetskrigen i sitt arbeid med irregulær krigføring.[26]

Organisasjon

[rediger | rediger kilde]

Hovedkvarter

[rediger | rediger kilde]
Generalmajor Colin McVean Gubbins, direktør for SOE fra september 1943.

SOEs organisasjonsstruktur utviklet seg kontinuerlig under krigen. Opprinnelig bestod organisasjonen av tre hovedavdelinger: SO1 (tidligere Department EH, ansvarlig for propaganda), SO2 (tidligere Section D, operasjoner) og SO3 (tidligere MI R, forskning).[27] SO3 ble raskt overbelastet og ble innlemmet i SO2.[28] I august 1941 ble SO1 skilt ut som en egen organisasjon, Political Warfare Executive, etter uenigheter med Ministry of Information om ansvarsfordeling.[29]

Deretter ble en samlet operasjonsavdeling ansvarlig for virksomhet i fiendtlig og noen ganger nøytralt territorium, samt for utvalg og opplæring av agenter. Avdelinger, kalt seksjoner og betegnet med kodebokstaver, ble normalt tildelt enkeltland. I enkelte tilfeller, som i Frankrike, fantes flere seksjoner for å håndtere ulike motstandsgrupper. Hver seksjon hadde egne hovedkvarter og treningsfasiliteter, noe som bidro til høy grad av sikkerhetsmessig oppdeling.[30] I 1942 ble fem eksilregjeringer overrasket over å oppdage at en samlet sabotasjeorganisasjon allerede eksisterte – SOE hadde da vært operativ i to år.[31]

Fire tekniske avdelinger, samt noen mindre enheter, ble ledet av Dudley Newitt og arbeidet med utvikling og produksjon av spesialutstyr.[32] Øvrige seksjoner håndterte økonomi, sikkerhet, forskning og administrasjon, selv om SOE ikke hadde noe sentralt arkiv- eller journalsystem. Da Gubbins ble direktør, innførte han en mer formalisert administrasjon og utnevnte en stabssjef for å samordne bemannings- og ressursbehov.[33]

SOEs øverste ledelsesorgan var et råd bestående av omtrent femten seksjonsledere. Omtrent halvparten kom fra forsvaret, mens resten var embetsmenn, jurister eller personer med bakgrunn fra næringslivet. De fleste i råd og toppledelse ble rekruttert gjennom uformelle nettverk blant tidligere elever fra kostskoler og universiteter som Oxford og Cambridge,[34] uten at dette ga organisasjonen noen tydelig politisk profil.[33]

Underavdelinger

[rediger | rediger kilde]

Flere underavdelinger av SOE ble etablert for å håndtere operasjoner som lå for langt unna London til å styres direkte.

SOEs virksomhet i Midtøsten og på Balkan ble ledet fra et hovedkvarter i Kairo, som fikk et rykte for svak sikkerhet, interne konflikter og rivalisering med andre etater.[35] I april 1944 fikk denne avdelingen navnet «Special Operations (Mediterranean)», forkortet SO(M). Etter de alliertes landgang i Nord-Afrika ble det etablert en stasjon med kodenavn «Massingham» nær Alger i slutten av 1942, med operasjoner rettet mot Sør-Frankrike.[36] Etter invasjonen av Italia opprettet Massingham utposter i Brindisi og ved Napoli. En ny underavdeling, kalt «Force 133», ble senere etablert i Bari og underlagt Kairo, med ansvar for operasjoner i Balkan, inkludert Hellas og Nord-Italia.[35]

I India ble det opprettet en stasjon mot slutten av 1940, først kjent som «India Mission» og senere som «GS I(k)». Den ble flyttet til Sri Lanka for å ligge nærmere hovedkvarteret til Allied South East Asia Command, og fikk da navnet «Force 136».[37]

En parallell stasjon kalt «Singapore Mission» ble etablert samtidig, men klarte ikke å overvinne offisiell motstand mot å bygge opp motstandsbevegelser i Malaya før Japan erobret Singapore. Force 136 overtok senere resterende personell og funksjoner fra denne.

SOE hadde også en avdeling i New York, kalt «British Security Coordination», ledet av William Stephenson. Kontoret koordinerte virksomheten til SOE, SIS og MI5 med det amerikanske FBI og Office of Strategic Services (OSS).[38]

Målsettinger

[rediger | rediger kilde]

SOEs mål endret seg gjennom krigen, men hovedformålet var å svekke aksemaktenes krigsevne gjennom indirekte midler som sabotasje og subversjon. Enkelte operasjoner hadde direkte militære mål, som «Operasjon Harling», der målet var å avskjære en forsyningslinje til aksetroppene i Nord-Afrika.[39] Andre, som attentatet på Reinhard Heydrich i Praha, hadde primært psykologiske og symbolpolitiske mål, rettet både mot fienden og den okkuperte befolkningen.[40]

Et sentralt mål var å skape fiendskap mellom den lokale befolkningen og okkupasjonsmakten, og dermed tvinge aksemaktene til å bruke ressurser og personell på å opprettholde kontrollen.[41] Den første skisse til metoder, formulert av Dalton, inkluderte «industriell og militær sabotasje, arbeidskonflikter og streiker, kontinuerlig propaganda, terroraksjoner mot forrædere og tyske ledere, boikotter og opptøyer».[42]

Daltons innledende ønske om omfattende sivile aksjoner ble etter hvert dempet. To hovedmål ble deretter stående: Å svekke fiendens krigsinnsats gjennom sabotasje, og å bygge hemmelige hærer som kunne støtte de alliertes fremrykning ved en framtidig frigjøring. Disse målene var til tider motstridende, ettersom sabotage ofte førte til represalier og økt fiendtlig sikkerhet, noe som kunne vanskeliggjøre oppbygging av motstandsbevegelser.[40][43]

Forhold til andre aktører

[rediger | rediger kilde]

SOE hadde ofte anstrengte forbindelser med Utenriksdepartementet. Flere eksilregjeringer protesterte mot operasjoner som ble utført uten deres samtykke, særlig når disse førte til represalier mot sivile, eller når SOE støttet grupper som stod i opposisjon til eksilregjeringene. Likevel ble regelen «Ingen eksplosjoner uten godkjennelse fra Utenriksdepartementet» stort sett fulgt.[44]

Forsøk på å underlegge Jefferis’ våpenavdeling MIR(C) departemental kontroll ble stoppet etter personlig inngripen fra Churchill.[45] Deretter samarbeidet Forsyningsdepartementet med SOEs tekniske avdelinger, dog på armlengdes avstand. Finansdepartementet viste også fleksibilitet,[46] og ignorerte i noen tilfeller SOEs tvilsomme aktiviteter.[47]

SOE samarbeidet tidvis godt med Combined Operations, særlig om utstyr og tekniske spørsmål.[48] Dette tok slutt da Louis Mountbatten forlot Combined Operations. Marinen motsatte seg at SOE utviklet egne undervannsfarkoster, og mente dette innebar dobbeltarbeid.[49] Royal Air Force, spesielt Bomber Command, var ofte tilbakeholdne med å avsette fly til SOE.

Mot slutten av krigen samarbeidet SOE med de allierte frontkommandoene i frigjorte områder. Forholdet til Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force og South East Asia Command var i hovedsak godt,[50] mens samarbeidet i Middelhavet var preget av splittelse og administrativ forvirring.[51][52]

Det var også spenninger mellom SOE og etterretningstjenesten SIS. SIS foretrakk stabile forhold for informasjonsinnhenting, mens SOE støttet opprør og uro, og samarbeidet tidvis med regjeringsfiendtlige grupper som kommunistene. SIS motarbeidet i noen tilfeller SOEs agentvirksomhet i Frankrike.[53]

SOE samarbeidet fra tidlig av med den amerikanske etterretningsorganisasjonen COI, senere OSS. Disse fikk opplæring i SOEs treningsleirer i Canada.[54] Et avtalt ansvarsområde ble fastsatt i 1942, der SOE beholdt India, Midtøsten og Balkan, mens OSS tok Kina, Korea og Stillehavsregionen.[55]

Samarbeidet mellom OSS og SOE var i praksis ofte vanskelig. De to tjenestene nektet i enkelte tilfeller å dele informasjon, og deres operasjoner i Balkan ble påvirket av uenighet om støtte til partisaner og Tsjetniker. I 1944 samarbeidet de imidlertid tett i «Operasjon Jedburgh», med støtte til den franske motstandsbevegelsen.[56]

SOE hadde kun formell kontakt med Sovjetunionens NKVD, begrenset til én kontaktperson ved hverandres hovedkvarter.[54]

Agenter

[rediger | rediger kilde]

SOE benyttet et bredt spekter av agenter fra ulike samfunnslag og yrker. I F-seksjonen var bakgrunnene varierte, fra adelen til arbeiderklassen. Noen ble rekruttert gjennom bekjentskaper, andre ble funnet gjennom systematiske søk etter personer med spesielle språkkunnskaper eller ferdigheter i de væpnede styrker.[57]

Det viktigste kravet til feltagenter var inngående kjennskap til det landet de skulle operere i, spesielt språket. Tospråklighet var særlig verdsatt i Frankrike. I områder som Balkan, hvor motstandsbevegelsene ofte allerede var i åpen kamp, ble språkkravet nedtonet til fordel for evne til å kombinere diplomatisk fingerspissfølelse med militær handlekraft. Flere offiserer og sivile med spesialkompetanse ble derfor innkalt og trent som feltoperatører.

SOE rekrutterte også 32 fallskjermsoldater fra det britiske mandatområdet Palestina, flere av dem jødiske emigranter fra Europa. Syv av disse ble tatt til fange og henrettet i tjeneste.[58]

Medlemmer av de væpnede styrker fra okkuperte land, særlig Norge og Nederland, ble også viktige rekrutteringskilder. Flere franske og polske agenter var først og fremst lojale mot sine egne eksilregjeringer og brukte SOE som et middel for å nå egne mål. Dette førte tidvis til mistillit og spenninger.

SOE ignorerte ofte samtidens sosiale normer. De ansatte personer med kriminell bakgrunn, dårlig disiplin i forsvaret, kommunister, antimonarkister og homoseksuelle. Noen lærte opp andre i ferdigheter som å dirke låser.[59]

SOE var også tidlig ute med å bruke kvinner i væpnet tjeneste. De første kvinnene ble opprinnelig brukt som kurerer og radiooperatører, men fikk også opplæring i våpenbruk og nærkamp. De fleste var tilknyttet First Aid Nursing Yeomanry (FANY) eller Women's Auxiliary Air Force.[60] Kvinner ledet ofte egne nettverk i felt. Pearl Witherington organiserte et vellykket motstandsnettverk i Frankrike, mens Virginia Hall fungerte som uoffisiell koordinator for flere nettverk i Vichy-Frankrike.[61][62][63][64] Flere av dem ble tildelt utmerkelser posthumt. Av de 41 kvinnelige agentene i F-seksjonen døde 16 i tjeneste, 12 av dem i tyske konsentrasjonsleirer.[65]

Operasjoner

[rediger | rediger kilde]

I Norge

[rediger | rediger kilde]

Fra sommeren 1941 økte britenes interesse for norskekysten som operasjonsområde for aksjoner. SOEs norske seksjon la planer for en aksjon som ville dele Norge i to og for å etablere en base for britiske kommandosoldater ved Bodø. Disse planene ble imidlertid ikke iverksatt. SOE Norwegian Section rekrutterte sine første norske agenter høsten 1940 og opprettet da også en base på Shetland for operasjoner mot Norge. Seksjonen holdt til i Gaynes Hall nær St Neots i Cambridgeshire.

Fremstøtene i Norge i 1941 var de første offensive aksjonene etter en lang rekke nederlag. Man ønsket nå å uroe tyskerne, få dem til å spre forsvaret av kystene samt å ødelegge krigsindustri, skip og havner og – selvsagt – skaffe seg gode poeng for bruk i egen propaganda. Tyskerne på sin side svarte med å styrke forsvaret av Norge betydelig. Blant annet ble det etablert 160 nye kystbatterier. Churchill og britene nådde sine mål for denne virksomheten. De stadige nålestikkene langs norskekysten bidro til Hitlers overbevisning om at en alliert invasjon ville komme i Norge. 3–400 000 tyske soldater ble dermed bundet opp i et område hvor ingenting avgjørende for krigens utfall skjedde. Dette var den største militære verdi av de britiske angrepene.

Innsatsen i Norge ble organisert av SOE Norwegian Section som rekrutterte sine første agenter i allerede i 1940. Allerede før den formelle godkjennelsen var på plass i 1941 deltok norske styrker i et britisk raid mot Lofoten. SOEs norske seksjon organiserte (sammen med DCO), det vellykkede raid mot Lofoten 4. mars 1941: Operasjon Claymore. Det gode resultatet førte til at SOE økte rekrutteringen av norske agenter fra april 1941. I juli fulgte så opprettelsen av et norsk frittstående kompani, Norwegian Independent Company No. 1 (NORIC 1), bestående av norske menige og offiserer. Enheten er i Norge mest kjent som Kompani Linge. Kompaniet tilhørte den norske hær, men var under britisk kommando.

Det tok tid å avklare forholdet mellom SOE og de norske myndigheter. Det var norsk misnøye både pga. tyske represalier etter raid, og fordi man syntes britene opererte for selvstendig. Forsvarets Overkommando (FO) ble opprettet i Storbritannia i februar 1942. Dette la grunnlaget for klarere linjer og bedre samarbeid. SOE Norwegian Section ble reorganisert. Den skotske oberst John Skinner Wilson overtok ledelsen og vant stor tillit. Enkelte problemer gjenstod. SOE valgte lenge direkte kontakt med lokale motstandsenheter. Kommunikasjonen gikk derfor ofte utenom sentrale instanser: Milorgs Sentralledelse (SL) i Norge, Legasjonens Militærkontor (Mi) i Sverige og Forsvarets Overkommando (FO) i Storbritannia. Omstendigheten gjorde da heller ikke kommunikasjon, verken i form av reiser, møtevirksomhet, telefonsamtaler, brev osv., enkelt for noen av partene. Britene var heller ikke sikre på om regjeringen i London hadde hjemmefrontens fulle støtte. De siste problemer i forholdet mellom SOE og Milorg ble ryddet av veien under møter i Sverige i mai 1943.

Operasjon Claymore (Svolværraidet/Lofotraidet ) ble gjennomført 4. mars 1941. Målene befant seg i Svolvær, Stamsund, Henningsvær og Brettesnes. Claymore-operasjonen førte til at skip på tilsammen 19 000 tonn ble senket, blant annet et tysk fabrikkskip, 18 bedrifter ble ødelagt. 213 tyskere og 12 NS-medlemmer ble tatt til fange. Blant den lokale befolkningen valgte 314 å bli med over til Storbritannia for å melde seg som frivillige. Josef Terboven beordret kraftige represalier. Nærmere 100 mennesker ble arrestert og internert på Åneby i Hakadal for senere å overføres til Grini da leiren sto ferdig samme sommer. På britisk side var det stor tilfredshet med utfallet av Claymore. Man så det som et eksempel på et vellykket commando-oppdrag. 52 norske, blant dem Martin Linge, deltok.

6. april 1941 ble det gjennomført en ny aksjon i Øksfjord av 10 norske marinesoldater. De ble landsatt fra en destroyer og en sildeoljefabrikk ble ødelagt.

I romjulen 1941 (26.–28. desember) ble det iverksatt to parallelle aksjoner, Operasjon Anklet mot Reine og Moskenes i Lofoten og Operasjon Archery mot Måløy og Vågsøy. Disse to var de første, større, kombinerte angrepene etter at Kompani Linge var formelt organisert. I Operasjon Archery deltok en styrke på 576 mann, av dem 51 offiserer. Blant disse var Martin Linge og 15 andre fra Kompani Linge. Fabrikker, lagerbygninger samt de tyske forlegningene ble påført skader og 8 skip ble senket. Angrepet var militært sett vellykket, men Linge selv falt. I operasjon Anklet i Lofoten deltok 300 mann, 77 av dem fra Kompani Linge. Ekspedisjonen var først og fremst iverksatt som en avledningsmanøver for den større Archery operasjonen. Styrkene trakk seg tilbake sammen med 266 norske som ville melde seg som frivillige. Også etter denne aksjonen ble det iverksatt kraftige represalier mot sivilbefolkningen. De britiske angrepene førte til at kløften mellom nordmenn og briter i synet på mål og midler i den militære motstand ble større.

I februar 1943 under Vemork-aksjonen («Operasjon Gunnerside») klarte norske SOE-agenter å sprenge Norsk Hydros fabrikk på Vemork ved Rjukan i Telemark. Fabrikken produserte tungtvann som var viktig for tysk atomforskning og eventuell produksjon av atomvåpen. Dette var en viktig seier for SOE, som fikk vist at organisasjonen hadde mulighet til å utføre viktige oppdrag.

Videre angrep fra SOE fortsatte, til dels med store ødeleggelser og tap av mange liv. Også i Norge var det heftige meningsutvekslinger. Mange var uenig i valg av «krigsviktige» mål. Dessuten syntes mange at tapene av menneskeliv var for store sett i relasjon til hva man oppnådde militært.

Frankrike

[rediger | rediger kilde]
Maquisards (motstandskjempere) i departementet Hautes-Alpes i august 1944. SOE-agenter er nummer to fra høyre, muligens Christine Granville, nummer tre John Roper, og nummer fire Robert Purvis.[66]

I Frankrike ble de fleste agenter styrt av to landseksjoner med base i London. F-seksjonen var under SOEs kontroll, mens RF-seksjonen var knyttet til Charles de Gaulles franske eksilregjering.[67] De fleste franske statsborgere tjenestegjorde i RF. Det fantes også to mindre seksjoner: EU/P-seksjonen, som arbeidet med det polske samfunnet i Frankrike, og DF-seksjonen, som hadde ansvar for å etablere fluktruter. I løpet av den siste delen av 1942 ble en annen seksjon, kjent som AMF, opprettet i Alger for å operere i Sør-Frankrike.

Den 5. mai 1941 ble Georges Bégué (1911–1993), en radiooperatør, den første SOE-agenten som ble sluppet med fallskjerm inn i det tysk-okkuperte Frankrike.[68] Amerikaneren Virginia Hall, som ankom med båt i august 1941,[69] var den første kvinnen som tjenestegjorde i lengre tid i Frankrike.[70] Andrée Borrel (1919–1944) og Lise de Baissac (1905–2004) ble de første kvinnene som ble sluppet med fallskjerm inn i Frankrike, 24. september 1942.[71][72] Et typisk team i et motstandsnettverk besto av en organisator (leder), en radiooperatør og en kurér. Agentene hadde flere ulike funksjoner, inkludert instruktører i våpenbruk og sabotasje, kurérer, forbindelsesoffiserer og radiooperatører. Mellom Bégués første dropp i mai 1941 og august 1944 ble mer enn 400 F-seksjonsagenter sendt inn i det okkuperte Frankrike. 104 F-seksjonsagenter mistet livet, for det meste etter å ha blitt tatt til fange og henrettet av tyskerne. RF sendte omtrent like mange agenter; AMF sendte 600 (selv om ikke alle tilhørte SOE). EU/P og DF sendte noen dusin hver.[73]

Noen nettverk ble kompromittert, med tap av mange agenter. Spesielt ble det fortsatt sendt agenter til «Prosper»-nettverket, ledet av Francis Suttill, i flere måneder etter at det hadde blitt kontrollert av tyskerne og de fleste av agentene var arrestert.[74] Sjefen for F-seksjonen, Maurice Buckmaster, ble av mange holdt ansvarlig for dette, da han unnlot å se tegn på at nettverket var kompromittert.[75]

For å støtte den allierte invasjonen av Frankrike på D-dagen i juni 1944, supplerte SOE og OSS sine agenter ved å slippe tre-mannsgrupper av uniformert militært personell med fallskjerm inn i Frankrike som del av Operasjon Jedburgh. Disse skulle samarbeide med den franske motstandsbevegelsen for å koordinere omfattende åpne (i motsetning til skjulte) motstandshandlinger. Til sammen 100 menn ble sluppet, med 6 000 tonn militært utstyr (4 000 tonn var blitt sluppet i årene før D-dagen).[76] Samtidig ble alle de ulike seksjonene som opererte i Frankrike (unntatt EU/P) nominelt underlagt et London-basert hovedkvarter med tittelen État-major des Forces Françaises de l’Intérieur (EMFFI).

Det tok mange uker før en full vurdering av SOEs og Jedburgh-teamenes bidrag til de alliertes landgang i Normandie forelå, men da den kom, bekreftet den Gubbins’ tro på at nøye planlagt sabotasje kunne hindre en moderne hær. Eisenhowers stab ved det øverste hovedkvarteret for de allierte ekspedisjonsstyrkene uttalte at Jedburgh lagene hadde «lyktes i å påføre mer eller mindre alvorlige forsinkelser for alle divisjoner som ble flyttet til Normandie».[77] Dette hindret Hitler i å slå tilbake i de avgjørende første timene av invasjonen. Det mest «fremragende eksempelet var forsinkelsen av 2. SS-divisjon», sa Eisenhowers stab, og la til en svært personlig anerkjennelse, hvor de samtykket i at arbeidet utført under Gubbins’ ledelse spilte en «svært betydelig rolle i vår fullstendige og endelige seier».[77]

Flere agenter ble tatt til fange, drept i kamp, henrettet eller døde i tyske konsentrasjonsleirer. Mer enn en tredel av de 41 kvinnelige agentene i F-seksjonen overlevde ikke krigen; dødstallet for over 400 mannlige agenter var én fjerdedel, og tapene blant de tusenvis av franske borgere som hjalp SOE-agenter og -nettverk var om lag én femtedel.[78][79] Av 119 SOE-agenter som ble tatt til fange av tyskerne og deportert til konsentrasjonsleirer i Tyskland, overlevde bare 23 menn og tre kvinner.[80]

Polen

[rediger | rediger kilde]

SOE trengte ikke å sette i gang motstand i Polen, ettersom polakkene – i motsetning til Vichy-franskmennene – i overveldende grad nektet å samarbeide med nazistene.[81] Tidlig i krigen etablerte polakkene Hjemmearméen (Armia Krajowa), ledet av en underjordisk motstandsregjering kjent som Den polske hemmelige stat.[82][83] Likevel var mange medlemmer av SOE polske, og den polske motstanden samarbeidet tett med dem.[84]

SOE bistod den polske eksilregjeringen med treningsfasiliteter og logistisk støtte til dens 605 spesialstyrkesoldater kjent som Cichociemni – «De stille og usynlige». Medlemmene av enheten, som hadde base ved Audley End House i Essex, gjennomgikk grundig trening før de ble sluppet i fallskjerm ned i det okkuperte Polen. På grunn av den lange flydistansen til Polen, ble spesialtilpassede fly med ekstra drivstoffkapasitet benyttet i operasjoner som Operation Wildhorn III. Sue Ryder, et medlem av First Aid Nursing Yeomanry under krigen som arbeidet med polakkene i Storbritannia, valgte senere tittelen Baroness Ryder of Warsaw til ære for disse operasjonene.[85]

Et medlem av Secret Intelligence Service, Krystyna Skarbek (med dekknavn Christine Granville), ledet flere operasjoner i Polen og Ungarn (sammen med Andrzej Kowerski) fra 1939–1941, i Egypt 1941–1944, og i Frankrike med SOEs F-seksjon (for Frankrike) i 1944.[86] Elżbieta Zawacka, også kjent under dekknavnet «Zo», var det eneste kvinnelige medlemmet av den polske eliteenheten Cichociemni ("De tause og usette"). Hun tjenestegjorde også i SOEs polske seksjon (P-seksjonen). Zawacka ankom Storbritannia i mai 1943 etter å ha vært aktiv i den polske motstandsbevegelsen siden 1939.[87] Både Elżbieta Zawacka og Jan Nowak-Jeziorański brukte en etablert kurérrute gjennom det okkuperte Europa, via Gibraltar, for å nå Storbritannia. Denne ruten ble ofte brukt av medlemmer av den polske motstandsbevegelsen for å komme i kontakt med de allierte.[88]

Takket være samarbeidet mellom SOE og Armia Krajowa kunne polakkene levere de første allierte etterretningene om Holocaust til London i juni 1942.[89] Witold Pilecki fra Armia Krajowa utarbeidet en felles operasjon med SOE for å frigjøre Auschwitz, men britene avslo forslaget som urealistisk. Felles britisk-polske operasjoner ga London viktig etterretning om V-2 raketten, tyske troppetransporter på østfronten og sovjetiske overgrep mot polske borgere.

RAF sendte «Special Duties Flights» til Polen for å støtte Warszawaoppstanden mot nazistene. Opprøret ble slått ned med tap av 200 000 liv (hovedsakelig på grunn av tyske massakrer på polske sivile) etter at Den røde armé i nærheten nektet å gi militær bistand til Armia Krajowa. RAFs spesialflyvninger ble nektet landingsrett ved sovjetkontrollerte flyplasser nær Warszawa – selv ved behov for nødlandinger etter kamp. Disse flyene ble også angrepet av sovjetiske jagerfly, til tross for at Sovjetunionen offisielt var en alliert.[90][91][92]

Tyskland

[rediger | rediger kilde]

På grunn av farene og mangel på en vennligsinnet befolkning ble få operasjoner gjennomført i Tyskland selv. Den tyske og østerrikske seksjonen av SOE ble ledet av oberstløytnant Ronald Thornley under mesteparten av krigen, og var hovedsakelig involvert i psykologisk krigføring og administrativ sabotasje i samarbeid med den tyske seksjonen av Political Warfare Executive.[93] Etter D-dagen ble seksjonen reorganisert og utvidet, med generalmajor Gerald Templer som leder for direktoratet, og Thornley som hans stedfortreder.[94]

I Østerrike ble en motstandsgruppe dannet rundt kapellan Heinrich Maier. Gruppen ble tidlig informert om massedrapene på jøder gjennom sine kontakter med Semperit fabrikken nær Auschwitz.[95] SOE var i kontakt med denne motstandsgruppen gjennom sin medarbeider G. E. R. Gedye i 1943, men var ikke overbevist om påliteligheten til kontaktpersonen og samarbeidet ikke på grunn av sikkerhetsbekymringer.[96][97][98]

Nederland

[rediger | rediger kilde]
Mauthausen konsentrasjonsleir, minneplaketter bak fengselsblokken markerer stedet hvor asken etter de henrettede Englandspiel SOE-agentene er begravet.
Mauthausen konsentrasjonsleir, minneplaketter bak fengselsblokken markerer stedet hvor asken etter de henrettede Englandspiel SOE-agentene er begravet.

SOEs seksjon N opererte i Nederland under andre verdenskrig. Disse operasjonene resulterte i noen av SOEs alvorligste sikkerhetsfeil, kjent som «Englandspiel», hvor tyske myndigheter klarte å infiltrere og kontrollere motstandsnettverkene. SOE ignorerte fraværet av sikkerhetssjekker i radiosendinger og andre advarsler om at tyskerne styrte de antatte motstandsnettverkene. Totalt ble 54 agenter sendt til Nederland, hvorav 50 ble fanget av tyskerne og internert i Camp Haaren i Sør-Nederland. I september 1944, da allierte styrker rykket frem i Nederland, ble de gjenværende fangede SOE-agentene overført av tyskerne fra Camp Haaren til konsentrasjonsleiren Mauthausen, hvor de ble henrettet.[99][100]

Fem av de fangede agentene klarte å rømme fra leiren. To av dem, Pieter Dourlein og Johan Bernard Ubbink, rømte 29. august 1943 og kom seg til Sveits. Derfra sendte den nederlandske ambassaden meldinger til England via deres kontrollerte radiosett om at SOEs operasjoner i Nederland var kompromittert.[101][102][103]

Fra september 1944 til april 1945 var åtte Jedburgh team aktive i Nederland. Det første teamet, med kodenavn «Dudley», ble sluppet i fallskjerm over det østlige Nederland én uke før Arnhem-operasjonen. De neste fire teamene var tilknyttet de luftbårne styrkene som gjennomførte operasjonen. Etter den mislykkede operasjonen trente ett Jedburgh-team tidligere motstandsmenn i det frigjorte Sør-Nederland. I april 1945 ble de to siste nederlandske Jedburgh-teamene operative. Ett team, med kodenavn «Gambling», var en kombinert Jedburgh/Special Air Service (SAS) gruppe som ble sluppet i det sentrale Nederland for å bistå den allierte fremrykningen. Det siste teamet ble sluppet i det nordlige Nederland som en del av SAS operasjon «Amherst». Til tross for at det var svært vanskelig for Jedburgh-teamene å operere i det flate og tett befolkede Nederland, var teamene ganske suksessrike.[104]

Belgia

[rediger | rediger kilde]

Seksjon T etablerte flere effektive nettverk i Belgia, delvis orkestrert av motedesigneren Hardy Amies, som steg i gradene til oberstløytnant. Amies tilpasset navn på motetilbehør som kodenavn, samtidig som han organiserte sabotasjeoppdrag og koordinerte noen av de mest hensynsløse agentene i felten.[105] Den raske frigjøringen av landet av allierte styrker i september 1944 ga motstandsbevegelsen liten tid til å iscenesette et opprør. De bistod imidlertid de allierte med å omgå tyske baktropper og muliggjorde at de allierte kunne erobre den viktige havnen i Antwerpen intakt.

Etter at Brussel ble frigjort, forarget Amies sine overordnede ved å arrangere en Vogue fotoseanse i Belgia.[106]

Italia

[rediger | rediger kilde]

Ettersom Italia både var et fiendtlig land og ble oppfattet som en monolittisk fasciststat uten organisert opposisjon som SOE kunne støtte, gjorde SOE liten innsats i Italia før midten av 1943, da Mussolinis regjering kollapset og de allierte allerede hadde okkupert Sicilia.[107]

To år tidligere, i april 1941, hadde Peter Fleming forsøkt å rekruttere agenter blant de mange tusen italienske krigsfangene som var tatt til fange under kampene i Nord-Afrika, i en operasjon med kodenavn «Yak». Han lyktes ikke i å rekruttere noen.[108] Forsøk på å finne agenter blant italienske immigranter i USA, Storbritannia og Canada ga også dårlige resultater.[109]

I løpet av krigens tre første år var det viktigste samarbeidet mellom SOE og italiensk antifascisme et planlagt opprør på Sardinia, som SOE støttet på et tidspunkt, men som ikke fikk godkjenning fra det britiske utenriksdepartementet.[110]

Etter Italias sammenbrudd hjalp SOE (i Italia omdøpt til No. 1 Special Force) med å bygge opp en stor motstandsorganisasjon i byene i Nord-Italia og i Alpene. Italienske partisaner trakasserte tyske styrker i Italia gjennom høsten og vinteren 1944, og under vårens offensiv i 1945 erobret de Genova og andre byer uten hjelp fra de allierte styrkene. SOE hjalp den italienske motstanden med å sende britiske oppdrag til partisanformasjonene og levere krigsmateriell til patriotbandene, en forsyning som ble gjort uten politiske fordommer, og som også hjalp de kommunistiske formasjonene (Brigate Garibaldi).[111]Military Wiki

Sent i 1943 etablerte SOE en base i Bari i Sør-Italia, hvorfra de opererte sine nettverk og agenter på Balkan. Denne organisasjonen hadde kodenavnet "Force 133". Senere ble dette "Force 266", og 133 ble reservert for operasjoner drevet fra Kairo i stedet for fra Italias hæl. Flyvninger fra Brindisi ble gjennomført til Balkan og Polen, spesielt etter at kontrollen ble overført fra SOEs hovedkvarter i Kairo og ble utøvd direkte av Gubbins. SOE etablerte en ny pakkestasjon for fallskjermcontainere nær Brindisi flybase, etter modell av de som ble opprettet ved Saffron Walden. Dette var ME 54, en fabrikk som sysselsatte hundrevis, hvor den amerikanske (OSS) delen var kjent som "Paradise Camp".[112]

Hellas

[rediger | rediger kilde]

SOE's første operasjon var «Operation Harling» i Hellas. Målet var å sprenge en jernbanebro over elven Gorgopotamos. En gruppe fra SOE samt 150 partisaner, fra to separate motstandsgrupper, sprengte broen 25. november 1942. Rundt 15 sivile ble henrettet i etterkant som reaksjon fra italienerne som voktet broen, og dette første til at SOE senere ikke fikk hjelp av den greske motstandsbevegelse under forberedelsen til Invasjonen av Sicilia («Operasjon Husky»).

Annet

[rediger | rediger kilde]

Forfatteren Ian Fleming kjente både Maurice Buckmaster som var sjef for SOEs franske seksjon og Vera Atkins som var hans assistent fra sitt arbeid i marinens etterretningstjeneste under krigen. Vera Atkins var en så levende del av SOE at mange antok hun var den egentlige sjefen. Det sies at disse virkelige menneskene har gitt Fleming viktig inspirasjon da har utviklet skikkelsene M og Miss Moneypenny i sine James Bond bøker. Vesper Lynd i den første Bond-boken, Casino Royale (1953), er etter sigende inspirert av den vakre SOE-agenten Christine Granville (polske Krystyna Skarbek).

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Foot 2004, s. 62.
  2. ^ Dahl, Hans Fredrik (1995). Norsk krigsleksikon 1940-45. Cappelen. ISBN 8252525490. 
  3. ^ «Special Operations Executive». National Army Museum. Besøkt 13. juni 2024. 
  4. ^ Operation Josephine B, National Archives, Kew, England, HS6 / 347
  5. ^ Wilkinson & Astley 2010, s. 33–34.
  6. ^ David Stafford (1980). Britain and European Resistance, 1940–1945. London: Macmillan. 
  7. ^ M. R. D. Foot (1999). SOE: The Special Operations Executive 1940–46. London: BBC Books. 
  8. ^ W. J. M. Mackenzie (2002). The Secret History of SOE: The Special Operations Executive 1940–1945. London: St Ermin’s Press. 
  9. ^ Nigel West (2004). The Secret War: The Story of SOE, Britain's Wartime Sabotage Organisation. 
  10. ^ F. H. Hinsley m.fl. (1981). British Intelligence in the Second World War: Volume 1. 
  11. ^ M. R. D. Foot (1966). Resistance: European Resistance to Nazism, 1940–1945. 
  12. ^ Dalton, Hugh (1986). The Second World War Diary of Hugh Dalton 1940–45. Jonathan Cape. s. 62. ISBN 022402065X. 
  13. ^ David Stafford (1980). Britain and European Resistance, 1940–1945. London: Macmillan. 
  14. ^ M. R. D. Foot (1999). SOE: The Special Operations Executive 1940–46. BBC Books. 
  15. ^ West, Nigel (2004). The Secret War. 
  16. ^ David Stafford (1980). Britain and European Resistance, 1940–1945. London: Macmillan. 
  17. ^ Wilkinson & Astley 2010, s. 76.
  18. ^ M. R. D. Foot (1966). Resistance: European Resistance to Nazism, 1940–1945. 
  19. ^ MacRae, Stuart (2011). Winston Churchill's Toyshop: The Inside Story of Military Intelligence. Amberley. ISBN 978-1445603704. 
  20. ^ Milton 2016, s. 89.
  21. ^ Mackenzie, W. J. M. (2002). The Secret History of SOE. St Ermin's Press. 
  22. ^ Foot, M. R. D. (1999). SOE: The Special Operations Executive 1940–46. BBC Books. 
  23. ^ Foot 2004, s. 31.
  24. ^ West, Nigel (2004). The Secret War. 
  25. ^ Foot 2004, s. 32.
  26. ^ «article by Matthew Carr Author The Infernal Machine: A History of Terrorism». Thefirstpost.co.uk. Arkivert fra originalen 2 December 2008. Besøkt 1 June 2009.  Sjekk datoverdier i |arkivdato=, |besøksdato= (hjelp)
  27. ^ Foot, M. R. D. (1999). SOE: The Special Operations Executive 1940–46. BBC Books. 
  28. ^ Foot 2004, s. 22.
  29. ^ Mackenzie, W. J. M. (2002). The Secret History of SOE. St Ermin's Press. 
  30. ^ Milton 2016, s. 91.
  31. ^ Foot 2004, s. 152.
  32. ^ Boyce & Everett 2003, s. 23–45.
  33. ^ a b Wilkinson & Astley 2010, s. 141.
  34. ^ West, Nigel (2004). The Secret War. 
  35. ^ a b Foot 2004, s. 40–41.
  36. ^ Foot, M. R. D. (1999). SOE: The Special Operations Executive 1940–46. BBC Books. 
  37. ^ Stafford, David (1980). Britain and European Resistance, 1940–1945. Macmillan. 
  38. ^ Bennett, Gill (2006). Churchill's Man of Mystery: Desmond Morton and the World of Intelligence. Routledge. 
  39. ^ Foot, M. R. D. (1999). SOE: The Special Operations Executive 1940–46. BBC Books. 
  40. ^ a b Mackenzie, W. J. M. (2002). The Secret History of SOE. St Ermin's Press. 
  41. ^ Stafford, David (1980). Britain and European Resistance, 1940–1945. Macmillan. 
  42. ^ Foot, Michael R. D. (januar 1981). «Was SOE any Good?». Journal of Contemporary History. 16 (1): 169. JSTOR 260622. doi:10.1177/002200948101600110. 
  43. ^ Wilkinson & Astley 2010, s. 80.
  44. ^ Foot, M. R. D. (2004). SOE in France. Frank Cass. 
  45. ^ Milton 2016, s. 38, 80, 83.
  46. ^ Foot 2004, s. 26.
  47. ^ Foot 2004, s. 243.
  48. ^ Wilkinson & Astley 2010, s. 98.
  49. ^ Boyce & Everett 2003, s. 129–158.
  50. ^ Wilkinson & Astley 2010, s. 141–145, 191–195.
  51. ^ Wilkinson & Astley 2010, s. 138–141.
  52. ^ Wilkinson & Astley 2010, s. 90–91.
  53. ^ Foot 2004, s. 87.
  54. ^ a b Wilkinson & Astley 2010, s. 95.
  55. ^ Wallace & Melton 2010, s. 7.
  56. ^ Foot, M. R. D. (1999). SOE: The Special Operations Executive 1940–46. BBC Books. 
  57. ^ Foot 2004, s. 46, 60.
  58. ^ «Jewish Parachutists from Palestine». Holocaust Encyclopedia. Arkivert fra originalen 15 June 2018. Besøkt 24 December 2022.  Sjekk datoverdier i |arkivdato=, |besøksdato= (hjelp)
  59. ^ Foot 2004, s. 57, 71.
  60. ^ Foot 2004, s. 60–62.
  61. ^ Olson, Lynne (2017). Last Hope Island. New York: Random House. s. 272, 344. 
  62. ^ Rossiter, Margaret L. (1986). Women in the Resistance. New York: Praeger. s. 181. 
  63. ^ Olson, Lynne (2017). Last Hope Island. New York: Random House. s. 272, 344. 
  64. ^ Rossiter, Margaret L. (1986). Women in the Resistance. New York: Praeger. s. 181. 
  65. ^ Foot, M. R. D. (1966), SOE in France, London: Her Majesty's Stationery Office, pp. 122, 465–469
  66. ^ «Photographs | THE FRENCH RESISTANCE IN THE HAUTES-ALPES, FRANCE, AUGUST 1944». Imperial War Museum Duxford. Arkivert fra originalen 5 December 2020. Besøkt 16. april 2020.  Sjekk datoverdier i |arkivdato= (hjelp)
  67. ^ «Double Agent or Bad Neighbor». Stew Ross Discovers (på engelsk). 30. september 2017. Besøkt 10. mai 2025. 
  68. ^ Tickell, Jerrard (1960), Moon Squadron, Hodder and Stoughton, pp. 30-32
  69. ^ Vigurs, Kate (2021). Mission France: The True History of the Women of SOE. New Haven and London: Yale University Press. s. 42. ISBN 978-0-300-25884-4. OCLC 1250089467. doi:10.2307/j.ctv1mgmd86. 
  70. ^ Gralley 2017, s. 2–3.
  71. ^ Vigurs 2021, s. 80.
  72. ^ Tentative of History of In/Exfiltrations into/from France during WWII from 1940 to 1945 (Border Crossings, Parachutes, Planes PU & Sea Landings), rev108-31122023 (http://www.plan-sussex-1944.net/anglais/pdf/infiltrations_into_france.pdf Arkivert 15 februar 2021 hos Wayback Machine), Le Plan Sussex 1944, p. 62
  73. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn FootSOE2
  74. ^ «The British Prosper Spy Network: Destroyed to Protect D-Day?». 31. august 2016. Arkivert fra originalen 22 September 2017. Besøkt 26 January 2017.  Sjekk datoverdier i |arkivdato=, |besøksdato= (hjelp)
  75. ^ Foot 2004, s. 44.
  76. ^ Foot 2004, s. 222–223.
  77. ^ a b Milton 2016, s. 293.
  78. ^ Purnell (2019), A Woman of No Importance, New York: Viking, p. 131. Purnell and Foot say 39 female agents, but three more should probably be considered agents.
  79. ^ Foot, M.R.D. (1966), SOE in France, London: Her Majesty's Stationery Office, pp. 465–469.
  80. ^ Pattinson, Juliette (September 2010). «Passing Unnoticed in a French crowd». National Identities. Identities, Vol 12, No. 3. 12 (3): 291–308. doi:10.1080/14608944.2010.500469. 
  81. ^ «Poland and the SOE». www.polandinexile.com. Besøkt 10. mai 2025. 
  82. ^ Norman Davies (2003). Rising '44: The Battle for Warsaw. Viking. ISBN 9780670031225 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp).  Parameteren |sidetall= støttes ikke av malen. (hjelp)
  83. ^ «Special Operations Executive: Polish Section | Military History Book | Helion & Company». www.helion.co.uk. Besøkt 10. mai 2025. 
  84. ^ Michael R. D. Foot (1999). SOE: The Special Operations Executive 1940–46. BBC Books. s. 163–165. ISBN 978-0563201939. 
  85. ^ «Who We Work With - Poland». Lady Ryder of Warsaw Memorial Trust. 
  86. ^ Clare Mulley (2012). The Spy Who Loved: The Secrets and Lives of Christine Granville. Macmillan. ISBN 9780230759510. 
  87. ^ Józef Półturzycki (2014). Spór o Elżbietę Zawacką – żołnierza i pedagoga. Rocznik Andragogiczny.  Parameteren |sidetall= støttes ikke av malen. (hjelp)
  88. ^ Jan Nowak-Jeziorański (1982). Courier from Warsaw. University of Michigan Press. ISBN 978-0814317259. 
  89. ^ «Grojanowski Report» (PDF). Yad Vashem. Arkivert fra originalen (PDF) 14 November 2017. Besøkt 24. august 2017.  Sjekk datoverdier i |arkivdato= (hjelp)
  90. ^ Orpen 1984.
  91. ^ «The Warsaw Uprising and the RAF Airlift». Journal of Polish Studies. 12 (2): 45-60. 2006. doi:10.1007/s15507-006-0101-4. 
  92. ^ «Heroic Warsaw Airlift». Warfare History Network (på engelsk). Besøkt 10. mai 2025. 
  93. ^ Mark Seaman (1998). Operation Foxley: The British Plan to Kill Hitler. Public Record Office. s. 45–47. ISBN 9781873162729. 
  94. ^ Eric Lee (2022). Britain's Plot to Kill Hitler: The True Story of Operation Foxley and SOE. Greenhill Books. s. 88–90. ISBN 9781784387273. 
  95. ^ Christoph Thurner (2017). The CASSIA Spy Ring in World War II Austria: A History of the OSS's Maier-Messner Group. McFarland & Co. ISBN 978-1476669694. 
  96. ^ Peter Broucek "Die österreichische Identität im Widerstand 1938–1945" (2008), p 163.
  97. ^ Hansjakob Stehle "Die Spione aus dem Pfarrhaus" (German: The spy from the rectory)" In: Die Zeit, 5 January 1996.
  98. ^ Peter Pirker: "Whirlwind" in Istanbul. Geheimdienste und Exil-Widerstand am Beispiel Stefan Wirlandner. In: DÖW 2009: Schwerpunkt Bewaffneter Widerstand – Widerstand im Militär. Vienna 2009, ISBN 978-3-643-50010-6, p 117.
  99. ^ Mark Seaman (2001). Operation Foxley: The British Plan to Kill Hitler. Public Record Office. s. 102–104. ISBN 9781873162729. 
  100. ^ Olson 2017, s. 262. sfn error: multiple targets (2×): CITEREFOlson2017 (help)
  101. ^ Eric Lee (2022). Britain's Plot to Kill Hitler: The True Story of Operation Foxley and SOE. Greenhill Books. s. 150–152. ISBN 9781784387273. 
  102. ^ The Secret War - Englandspiel, broadcast on Yesterday, 21 June 2011.
  103. ^ Foot 1990, s. 182–183.
  104. ^ Jelle Hooiveld (2016). Dutch Courage: Special Forces in the Netherlands 1944–45. Amberley Publishing. s. 199, 228. ISBN 9781445648466 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
  105. ^ Edwin Amies biography Arkivert 31 oktober 2014 hos Wayback Machine, GLBT&Q website
  106. ^ Day, Peter (29. april 2003). «How secret agent Hardy Amies stayed in Vogue during the war». The Telegraph. London (UK). 
  107. ^ David Stafford (2011). Mission Accomplished: SOE and Italy 1943–45. The Bodley Head. s. 45. ISBN 9781847920652. 
  108. ^ David Stafford (2011). Mission Accomplished: SOE and Italy 1943–45. The Bodley Head. s. 47. ISBN 9781847920652. 
  109. ^ David Stafford (2011). Mission Accomplished: SOE and Italy 1943–45. The Bodley Head. s. 48. ISBN 9781847920652. 
  110. ^ Mireno Berrettini (2010). Set Europe Ablaze! Lo Special Operations Executive e l'Italia 1940–1943. Italia Contemporanea. s. 112. ISBN 9788884201234 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
  111. ^ David Stafford (2011). Mission Accomplished: SOE and Italy 1943–45. The Bodley Head. s. 215. ISBN 9781847920652. 
  112. ^ David Stafford (2011). Mission Accomplished: SOE and Italy 1943–45. The Bodley Head. s. 220. ISBN 9781847920652. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Special_Operations_Executive&oldid=25149626»