Hopp til innhold

Adonis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Adonis
Afrodite og Adonis, attisk rødfigur lekythos,
ca. 410 f.Kr., Louvre.
TrossystemGresk mytologi
ReligionssenterAntikkens Hellas
Originalt navnἌδωνις
ForeldreMyrrha (mor) og Kinyras (far)
MakeAfrodite
BarnBeroe og Golgos
AspektUngdom, skjønnhet
SymbolerFargen rød, som i blomsten anemone og elven Adonis
TeksterOvids Metamorfoser
I andre mytologierDumuzi (sumerisk mytologi)
Adonis er også pseudonym for den syriske poeten og essayisten Ali Ahmad Said Asbar

Adonis (gresk: Ἄδωνις) er i gresk mytologi gud for skjønnhet og begjær, og en sentral figur i ulike mysteriekulter, der grekerne koblet ham til fruktbarhetsgudinnen Demeter. I vinterhalvåret gleder han hennes datter Persefone i underverdenen; i sommerhalvåret er han Afrodites partner, oppe i dagslyset.[1] Ynglingen Adonis hadde flere roller, og det har vært forsket mye på hans betydning og hensikt i de greske religiøse trosforestillinger i antikken.

Han ble dyrket av kvinner, og hymnene de sang over ham, uttrykte deres sorg over i et patriarkalsk samfunn å være nektet en mann som hadde valgt dem av kjærlighet, ikke av praktiske grunner. Sapfos lyrikk er den eldste dokumentasjon for kulten hans i Hellas, rundt 600 f.Kr.,[2] i Afrodites kult på Lesbos: «Den kjærlige Adonis dør, Kytherea (= Afrodite). Hva skal vi gjøre? Slå deg for brystet, pike, og riv klærne dine sønder.»[3]

I Bibelen kjennes navnet Adonis fra navnet på Adoni-Sedek, konge av Jerusalem ifølge Josvas bok 10,1: «Adoni-Sedek, kongen i Jerusalem, fikk høre at Josva hadde inntatt Ai og slått byen med bann.»[4] Også Esekiels bok 8,14 omtaler kulten: «Og se, der satt kvinnene og gråt over Tammuz.»[5] Tammuz er et annet navn på Dumuzi/Adonis.

Etymologi og opprinnelse

[rediger | rediger kilde]

Det greske navnet Ἄδωνις (Adōnis) var et lån fra det semittiske ordet adon med betydningen «herre».[6] Ordet var lånt fra fønikisk og beslektet med Adonai, ett av navnene benyttet om Jahve (אֲדֹנָי) i Den hebraiske Bibelen (Gud) i Det gamle testamente og fortsatt benyttes i nåtidens jødedom. Den syriske Adonis er Gauas[7] eller Aos, beslektet med den egyptiske Osiris, semittiske Dumuzi og Baal Hadad, den etruskiske Atunis og frygiske Attis. Alle disse var guder for liv-død-gjenfødelse og vekster.

Myter

[rediger | rediger kilde]

Den mest detaljerte og litterære versjonen av myten om Adonis er av sen dato, bok X av Ovids Metamorfoser.[8] Den sentrale myten i gresk mytologi er at Afrodite forelsker seg i den vakre ynglingen (muligens grunnet at hun var blitt rammet av Eros' pil). Afrodite beskyttet Adonis som nyfødt og overdro ham til Persefone.

Persefone ble så forhekset av Adonis' skjønnhet at hun nektet å gi ham tilbake til Afrodite. Striden mellom gudinnene ble avgjort av Zevs (eller av Kalliope på vegne av Zevs): Adonis skulle tilbringe en tredjedel av hvert år hos hver gudinnene, og den siste tredjedelen hvor han måtte ønske. Han valgte å tilbringe to tredjedeler av året hos Afrodite.

Adonis ble drept av et villsvin, angivelig sendt av jaktgudinnen Artemis som var sjalu på Adonis' ferdigheter som jeger, eller som hevn fordi Afrodite var involvert i Hippolytos' død, jaktgudinnens favoritt; eller av Afrodites samboer Ares som var sjalu over Afrodites kjærlighet for Adonis; eller av Apollon for å straffe Afrodite for å ha blindet hans sønn Erymantos for å ha spionert på hennes intime samvær med Adonis.[9] Adonis døde i Afrodites armer da hun kom til ham, etter å ha hørt ham klage seg.

På stedet hvor han døde, ble hun overrislet av blod med nektar. Herfra sprang det opp den kortlivede røde blomsten anemone som har sitt navn fra vinden som så lett blåser dens kronblader av. Myten sier at blodet fra Adonis hver vår farger Adoniselven i Libanon rød. (Adoniselven heter i dag Abrahamelven eller Nahr Ibrahim på arabisk.) Afeka (dagens Afqa) i Libanonfjellene er den hellige kilden (som navnet også betyr) der elvevannet strømmer fra en stor grotte i 200 meter høy klippe. Det er her myten om den semittiske gudinnen Astarte og Adonis hevdes å ha oppstått.[10]

Herkomst og fødsel

[rediger | rediger kilde]
Adonis, romersk statue restaurert og fullført av François Duquesnoy, Louvre.
Nahr Ibrahim, tidligere elva Adonis.

Adonis' fødsel er forvirrende for den som krever en enkelt, autoritativ versjon. Mest kjent er versjonen i Ovids Metamorfoser, hvor Adonis var sønn av Myrrha og hennes far Kinyras. Myrrha ble forvandlet til et myrratre, og den romerske fødselsgudinnen Lucina (hennes greske parallell var Eileithyia) hjalp treet å føde Adonis.[11]

De patriarkalske grekerne søkte etter en far til guden og fant ham i den libanesiske havnebyen Byblos og på øya Kypros, noe moderne forskere tolker som den ruten Adonis-myten tok på sin vei til Hellas. Pseudo-Apollodorus[12] betraktet Adonis som sønn av Kinyras på Kypros, og med Metharme som mor. Ifølge Pseudo-Apollodorus skal Hesiod i et nå ukjent verk ha gjort ham til sønn av Foiniks (far til Europa) med den ellers ukjente Alfesiboea (Æfesiboea).[13]

På Kypros ble Adonis gradvis til en sønn av Kinyras.[14] Hesiod gjorde ham etter sigende til en sønn av Foiniks, eponym til fønikerne, og dermed en figur av fønikisk opphav; Adonis' tilknytning til Kypros er ikke bevitnet før i klassisk tid. Forskeren Atallah mener den senere greske myten om Adonis skildrer en sammensmelting av to uavhengige tradisjoner.[14]

Alternativt hevder beskriver Pseudo-Apollodorus ham som sønn av Kinyras og Metharme. En annen versjon er at Afrodite tvang Myrrha til blodskam med sin far, Theias, en gresk sagnfigur, skildret som konge av Assyria. Da Myrrha flyktet fra hans vrede, ble hun forvandlet til et myrratre. Theias skjøt en pil inn i treet, det brast og fødte Adonis. Nok en versjon hevder at et villsvin rev opp treet med sine hoggtenner, et varsel om Adonis' død.

Byen Berytos (Beirut) i Libanon ble sagt å være oppkalt etter en datter av Adonis og Afrodite, Beroe. Både Dionysos og Poseidon forelsket seg i henne. (I virkeligheten er stedsnavnet Beirut avledet av hebraisk be'erot («brønner»)[15] en henvisning til grunnvannet.) Første historiske referanse til Beirut stammer fra 1300-tallet f.Kr. da den nevnes i kileskrift i Amarnabrevene som Biruta.[16]

Den døende Adonis, gravmonument fra mellom 250 og 100 f.Kr., Museo Gregoriano Etrusco, Roma.

Kultens opprinnelse

[rediger | rediger kilde]

Adonis var i stor grad basert på Dumuzi, en gud i sumerisk mytologi, på akkadisk kalt for Tammuz, der hans semittiske navn betyr «trofast» eller «ekte sønn». Han ble dyrket som en mat- og vegetasjonsgud, også i de senere mesopotamiske statene Akkad, Assyria og Babylonia. Det er likevel ikke avdekket noen semittisk myte tilsvarende den greske.[17] Ifølge Walter Burkert: «Kvinner satt ved gatene og gråt over Dumuzi, eller de ofret røkelse til Baal på hustakene og dyrket vakre planter. Dette ses også i Adonis-kulten: en kult forbeholdt kvinner som ble feiret på flate hustak, hvor Adonis-hager ble anlagt ved å kaste ut potteskår med frø for hurtigspirende grønn salat(...)Klimaks er høy klage og gråt over den døde guden.»[18]

Kvinnene i Athen plantet «Adonis-hager» med hurtigvoksende grønnsaker. Adonis-festivalen ble feiret av kvinner ved midtsommer ved å så [[fennikel], salat, hvete og bygg. Plantene vokste raskt og visnet tilsvarende raskt, en parallell til Adonis' altfor tidlige død som kvinnene sørget over.[19]

Det er omdiskutert når sagnet om Adonis ble tatt opp i gresk kultur. Burkert forslår at Adonis kom samtidig med Afrodite: «I Hellas er Adonis-legendens særlige funksjon å gi en mulighet for uhemmede følelsesutbrudd i kvinnenes sterkt begrensede liv, en kontrast til det strenge livet i polis og familien med offisielle kvinnefestivaler til ære for Demeter.»[20]

Adonis ble dyrket i diverse greske mysteriekulter. Først i romersk keisertid finnes det skriftlige kilder som nevner at kvinner ble trøstet av en gjenoppstått Adonis.[21] Poeten Euforion fra Khalkis[22] på 200-tallet f.Kr. skrev i sin tekst Hyakinthos at «bare Kokytos vasket Adonis' sår.»[23] Kokytos var i gresk mytologi «jammerens elv» i Hades.

Kulturelle referanser til gjenfødsel

[rediger | rediger kilde]
En reproduksjon fra 1800-tallet av en gresk bronsestatue av Adonis funnet i Pompeii.
Adonis' død, statue av Auguste Rodin (etter 1888).

Myten om Adonis' død og gjenfødsel er kjent fra et mangfold av kilder. Theokrit fra Syrakus' femtende idyll skildrer en praktfull Adonis-fest i Alexandria. Giambattista Marinis mesterverk Adone fra 1623 er et langt, sensuelt dikt som utdyper myten, og representerer overgangen i italiensk litteratur fra manierisme til barokk. Shelley skrev diktet Adonais for John Keats, og benyttet myten som en utvidet metafor for Keats' død.

I Arthur Millers skuespill En handelsreisendes død omtaler Willy Loman sine to sønner Biff og Happy som «adoniser», typisk for det idealiserende bildet han har av dem. Av nordiske diktere har blant andre danske Frederik Paludan-Müller (1809-76)[24] i sitt siste arbeid, Adonis fra 1874, behandlet myten.

Slike hentydninger har fortsatt fram til denne dag. Adonis eller Adunis, en arabisk transkripsjon av det samme navnet, أدونيس, er forfatternavnet til en kjent syrisk poet, Ali Ahmad Said Asbar, nominert til nobelprisen i litteratur flere ganger. Hans valg av forfatternavn refererer særlig til gjenfødselsmyten som var et viktig tema på midten av 1900-tallet i arabisk poesi, fremst blant tilhengerne av «frie vers» (الشعر الحر) som ble grunnlagt av den irakiske poeten Badr Shakir al-Sayyab. Adunis har benyttet myten i mange var sine dikt, eksempelvis «Wave I» i sin bok Start of the Body, End of the Sea (Saqi, 2002), med en fullstendig gjenfortelling av gudens fødsel.

I moderne språkbruk brukes betegnelsen «Adonis» som en allusjon for en billedskjønn ung mann. Skikkelsens legendariske sjarm og tiltrekningskraft beskrives i Sarrasine, en kortroman av Honoré de Balzac fra 1830, om en ugjengjeldt forelskelse som hovedpersonen gjennomlever. Oppfatningen av skjønnhet og tiltrekningskraft er opphav til psykoanalysens betegnelse «Adonis-kompleks», en besettelse hvor fysisk og ungdommelig utseende for enhver pris må bevares og forbedres inntil det sykelige.

I moderne språkbruk brukes betegnelsen «Adonis» også som allusjon for en svært vakker og tiltrekkende - og kanskje selvopptatt forfengelig - unggutt.[25]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Oswyn Murray: Early Greece (s. 85), Fontana paperbacks, 1980
  2. ^ Om Adonis i gresk kultur: Atallah, W. (1966): Adonis dans la littérature et l'art grecs, Paris
  3. ^ Oswyn Murray: Early Greece (s. 86)
  4. ^ [1] Josvas bok, 10,1, nettbibelen.no]
  5. ^ Esekiel 8,14, nettbibelen.no
  6. ^ Burkert (1985): Greek Religion, s. 176-177.
  7. ^ Detienne, Marcel (1994): The Gardens of Adonis: Spices in Greek Mythology, Princeton University Press, ISBN 978-0-691-00104-3, s. 137
  8. ^ Ovid: Metamorfoser, X, 519-741
  9. ^ Nonnos: Dionysiaka 42.1f. Servius om Vergil: Ekloger x.18; Orfiske hymne lv.10; Ptolemaios Hefaestionos, i.306u, alle notert av Graves. Atallah (1966) greide ikke å finne noen kultisk eller kulturell forbindelse med villsvinet som han isteden ganske enkelt vurderer som et heroisk myte-element.
  10. ^ Srarcky, Jean (1946/48): «Récentes découvertes à Palmyre» i: Syria 25.3/4, s. 335. Forfatteren beskriver et nylig oppdaget oldtidsnavn på en annen kilde fra en grotte, som vannet de syriske oasene i Palmyra. Starcky kommenterer det gammelarameiske rotordet nefaq («avgang»), og gammelarameisk afqâ («kanal», «passasje»).
  11. ^ Ovid: Metamorfoser, X, 298-518
  12. ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca, 3.182
  13. ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca, iii.14.4.1.
  14. ^ a b Atallah, W. (1966): Adonis dans la littérature et l'art grecs, Paris
  15. ^ «Beirut», etymonline.com
  16. ^ «Phoenicia» (PDF), Encyclopaedia Biblica, Case Western Reserve University
  17. ^ Burkert (1985), s. 177 note 6 bibliografi
  18. ^ Burkert (1985), side 177
  19. ^ Detienne (1972): Les jardins d'Adonis
  20. ^ Burkert (1985), side 17
  21. ^ Lukian: De Dea Syria, kap. 6
  22. ^ «Euforion», 1911 Encyclopedia Britannica
  23. ^ Bemerket i forbifarten av Fotios, Bibliotheca 190 (oversettelse online).
  24. ^ «Frederik Paludan-Müller» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 30. mai 2025 fra [2]
  25. ^ «adonis», ordnet.dk

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Burkert, Walter (1985): Greek religion, «Foreign gods», side 176f
  • Detienne, Marcel (1972): Les jardins d'Adonis, oversatt av Janet Lloyd, 1977. The Gardens of Adonis, Harvester Press.
  • Kerenyi, Karl (1951): The Gods of the Greeks, side 75–76.
  • J-P. Thiollet (2005): Je m'appelle Byblos, side 71-80.
  • De Dea Syria by Lucian of Samosata

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Adonis&oldid=25166298»