Hopp til innhold

Kampflyprogrammet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den første norske F-35 ankom Luke Air Force Base i Arizona 10. november 2015.

Kampflyprogrammet er en seksjon i Forsvarsdepartementets avdeling for økonomi og styring.[1] Kampflyprogrammet har ansvar for å lede den norske stats anskaffelse av jagerflyet Lockheed Martin F-35 Lightning II til Luftforsvaret.

Programmet ledes av en direktør. Generalmajor Morten Klever ble i statsråd 31. oktober 2014 utnevnt til direktør.[2]

Antall fly

[rediger | rediger kilde]

Kampflyprogrammet kjøpte 52 jagerfly i typen F-35. De fire første flyene ble overlevert det norske forsvaret i USA i 2015 og 2016. De første på norsk jord kom i 2017.

F-35 Lightning II skal erstatte Luftforsvarets F-16-fly,[3] i den konvensjonelle F-35A-varianten. Norges regjering foreslo opprinnelig å kjøpe 48 fly, men dette tallet er nå 52 fordi USA ikke kommer til å ha kapasitet til å låne eller leie ut treningsfly til Norge.[4] 48 av disse skal være operative i Norge, mens fire skal bli brukt utelukkende til trening og utdannelse på et flernasjonalt treningssenter for F-35A på Luke Air Force Base i USA.

Kandidater

[rediger | rediger kilde]

Norge undertegnet i juni 2002 et Memorandum of Understanding (MOU) for deltagelse i utviklingen av Joint Strike Fighter i System Development and Demonstration (JSF SDD) -fasen med amerikanske myndigheter. Hovedprodusenten av flyet er Lockheed Martin.

Det ble videre inngått både en industriavtale med Eurofighter Jagtflugzeug GmbH og en myndighetsavtale om Eurofighter med Nato EF2000 and Tornado development, production and logistics Management Agency (NETMA). Det ble videre gjennomført samtaler og møter med de to andre potensielle leverandørene av nye kampfly, SAAB med JAS Gripen og Dassault Aviation med det franske Rafale.[5]

Dassault Rafale ble tatt av listen over aktuelle kandidater sommeren 2006[6] og konsortiet bak Eurofighter trakk seg fra forhandlingene i desember 2007. Bakgrunnen for at Eurofighter trakk seg fra forhandlingene var konsortiets problemer med å bli tatt i betraktning ved den samtidige erstatningen av Luftforsvarets C-130 Hercules-transportfly, samt påstander om favorisering av USAs kandidatur.[7]

Kostnader

[rediger | rediger kilde]

I november 2008 var rammen for anskaffelse av 48 fly 18 milliarder kroner. I desember 2008 ba regjeringen om fullmakt med utgangspunkt i 56 fly, våpen og logistikkstøtte med en ramme på 42 milliarder kroner. I 2014 ble totalkostnaden for 56 fly, vedlikeholdsutstyr, våpen, simulator og logistikk estimert til 62,7 milliarder. Dette estimatet er basert på en dollarkurs på 6,47 kroner.[8] De totale levetidskostnadene over 30 år ble på samme tidspunkt beregnet til 248 milliarder.[9]

Leveranser

[rediger | rediger kilde]

Det første F-35 for det norske forsvaret ble overlevert i USA i september 2015.[10] De første flyene ankom Norge og Ørland flystasjon i november 2017[11] og de to siste i april 2025.[12]

Operativ kapasitet

[rediger | rediger kilde]

Det første norske F-35 kom til Norge i 2017 for å begynne forberedelsene til operativ tjeneste. Deretter kunne Forsvaret etablere en såkalt «første operativ evne» (IOC) med F-35 i 2019, etter at det var bygget opp et tilstrekkelig antall fly, piloter, teknikere og våpen til at det er mulig å løse oppdrag med F-35. Full operativ evne (FOC) var planlagt for 2025, blant annet med kryssermissilet Joint Strike Missile (JSM) i buken.[13]

I august 2024 meldte Luftforsvaret at de ikke vil oppnå FOC i 2025 som planlagt. Dette skyldes forsinkelser av teknologioppdateringen TR-3, som igjen fører til utsettelse av integreringen av JSM.[14]

Iceland Air Policing

[rediger | rediger kilde]

I 2020, 2021, 2023 og 2024 deployerte Luftforsvaret fire F-35 til Island på oppdrag for NATO (Iceland Air Policing).[15][16][17]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Morten Klever ny programdirektør i Kampflyprogrammet
  2. ^ «Morten Klever ny programdirektør i kampflyprogrammet». Arkivert fra originalen 18. desember 2014. Besøkt 31. oktober 2014. 
  3. ^ Går inn for Joint Strike Fighter
  4. ^ Erlend Larsen (2009). F-35 Lightning II - Fremtidens jagerfly. e-forlag. s. 141. ISBN 978-82-997486-6-7. 
  5. ^ Forsvarsdepartementet (31. oktober 2012). «Alternativene». 010051-990323 (på norsk). Besøkt 13. november 2022. 
  6. ^ Forsvarsdepartementet (19. desember 2008). «St.prp. nr. 36 (2008-2009)». Regjeringen.no (på norsk). Besøkt 13. november 2022. 
  7. ^ Jentoft, Morten (20. desember 2007). «Eurofighter dropper avtale». NRK. Besøkt 13. november 2022. 
  8. ^ Mæland, Thomas Paust, Kjetil (22. september 2015). «- Norges kampfly blir 18 milliarder dyrere med dagens dollarkurs». Nettavisen (på norsk). Besøkt 13. november 2022. 
  9. ^ Hva er sannheten om F-35?, besøkt 4. november 2015
  10. ^ Forsvarsdepartementet (7. november 2017). «Fakta om F-35». Regjeringen.no. Besøkt 7. juni 2025. 
  11. ^ Dalløkken, Per Erlien (11. august 2021). «Får tre nye F-35A: – Imponerende lite forsinket». Tu.no. Besøkt 13. november 2022. 
  12. ^ «Norge med komplett beholdning av F-35». Forsvaret. Besøkt 7. juni 2025. 
  13. ^ Dalløkken, Per Erlien (13. september 2019). «Tre nye F-35 på plass på Ørland – kun uker til de kan overta for F-16». Tu.no. Besøkt 13. november 2022. 
  14. ^ Klingenberg, Mathias (5. august 2024). «Luftforsvaret: Når ikke viktig F-35-mål i 2025». Tu.no (på norsk). Besøkt 7. august 2024. 
  15. ^ Stranden, Ingrid Lindgaard (15. februar 2020). «Norsk F-35 for første gang på skarpt oppdrag i utlandet». NRK. Besøkt 13. november 2022. 
  16. ^ «Iceland Air Policing». Forsvaret. Besøkt 13. november 2022. 
  17. ^ «Iceland Air Policing». Forsvaret. Besøkt 24. juli 2023. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata