Operasjon Unthinkable
Operasjon Unthinkable (norsk: «Operasjon Utenkelig») var kodenavn for to beslektede planer for en krig mellom de vestlige allierte og Sovjetunionen. Begge ble laget på ordre av den britiske statsministeren Winston Churchills i 1945, og utarbeidet av den britiske hærens planlegningsstab ved andre verdenskrigs opphør i Europa i mai 1945.
Den første av de to planene omhandlet et overraskelsesangrep på sovjetiske styrker i Tyskland, med tanke på å pålegge sovjeterne «de vest-alliertes vilje», og tvinge Stalin til å overholde inngåtte avtaler om Sentral-Europa. Risikoen ble likevel vurdert som for stor, og sjansen for å lykkes vurdert som svært liten. Dette førte til at den første planen ble henlagt, og en forsvarsplan utarbeidet under navnet Unthinkable, om en situasjon der britene måtte avverge sovjetiske fremstøt mot Nordsjøen og Atlanterhavet etter at amerikanske styrker trakk seg ut av Europa.
Studien ble den første av flere beredskapsplaner for en krig mot Sovjetunionen.[2] Begge planene ble holdt strengt hemmelige, og først tilgjengeliggjort for offentligheten i 1998.[3]
Offensive operasjoner
[rediger | rediger kilde]Operasjonens opprinnelige mål ble forklart som «å få Russland til å godta USAs og Det britiske imperiets vilje. Selv om «viljen» til disse to landene kan være definert som lite mer enn en rettferdig avtale for Polen, og begrenser ikke nødvendigvis et militært engasjement».[4] Navnet «Russland» blir benyttet flittig gjennom dokumentet, siden det tidligere refererte til Det russiske keiserdømmet, et land som var nesten sammenfallende med Sovjet.
Stabssjefene var urolige over det store antallet sovjetiske styrker i Europa i mai 1945, samt over oppfatningen at Sovjets leder Stalin var upålitelig og en trussel mot Vest-Europa. Sovjeternes tallmessige overlegenhet var omtrent 4:1 i antall soldater, og 2:1 i antall panservogner ved krigens opphør.[1] Sovjetunionen hadde ennå ikke angrepet Japan, og dermed ble det fryktet at Sovjetunionen i stedet ville alliere seg med Japan - mot vestmaktene.
Den hypotetiske starten på den allierte invasjonen av sovjetkontrollert Europa var satt til 1. juli 1945,[1] tenkt som et overraskelsesangrep av opp mot 47 britiske og amerikanske divisjoner i Dresden og omegn, midt i den sovjetiske linjen.[1] Dermed ville nesten halvparten av de rundt 100 divisjonene (2,5 millioner menn) som stod til rådighet for det britiske, amerikanske og kanadiske hovedkvarteret, ville delta i angrepet.[3]
Planen ble vurdert som militært ugjennomførlig av den britiske stabssjefkomiteen på bakgrunn av de alliertes mindretall 3:1 i Europa og Midtøsten – hvor konflikten ble antatt å finne sted. Brorparten av offensive operasjoner ville utføres av amerikanske og britiske styrker, samt polske styrker i vesten, og opp mot 100 000 tyske Wehrmacht-soldater. En rask suksess ville skyldes overraskelsesmomentet. Hvis en rask seier ikke var i havn før vinteren, kunne de allierte være fanget i en langvarig, total krig. I rapport den 22. mai 1945 ble en offensiv operasjon vurdert som for «hasardiøs».
Forsvarsoperasjoner
[rediger | rediger kilde]På Winston Churchills ordre den 10. juni 1945 ble det skrevet en oppfølgingsrapport om «de tiltak som trengs for å sikre de britiske øyers sikkerhet i en mulig krig med Russland i nær fremtid».[5] USAs styrker ble flyttet til Stillehavsregionen for å delta i den planlagte invasjonen av Japan, og Churchill var bekymret over den militære svekkelsen av de vest-allierte dette innebar i Europa. Rapporten konkluderte med at hvis USA fokuserte på Stillehavet, ville Storbritannias odds «bli fantasifulle».[6]
Planlegningsstaben avviste Churchills plan om å beholde brohoder på kontinentet, da dette ikke ville ha noen operativ fordel. I stedet kunne Storbritannia sette inn sitt luftvåpen og marinen, selv om en forutså muligheten av omfattende rakettangrep, uten annen motvekt enn forebyggende strategisk bombing.
Etterfølgende diskusjoner
[rediger | rediger kilde]Allerede sommeren 1945 skjedde en endring i den offisielle propaganda, med Tyskland som erkefienden og Sovjetunionen som en kjær kampfelle. Filmopptak fra tyske konsentrasjonsleire var tenkt offentliggjort under tittelen German Concentration Camps Factual Survey («Tyske konsentrasjonsleire - faktaundersøkelse»), og Alfred Hitchcock tok på seg oppgaven med å redigere det omfattende materialet.[7] Helt uventet ble prosjektet stanset, og materialet i stedet stuet bort og arkivert på Imperial War Museum. Først i 2010 ble filmrullene tatt frem igjen, og arbeidet gjenopptatt.[8] Det sjokkerende materialet var i 1945 ment å presenteres i sin helhet. Men da krigen var over, hadde regjeringene som en gang ønsket å kaste lys over de tyske krigsforbrytelsene, fått for seg at forsoning og allianse med Tyskland var veien å gå, i håp om støtte fra tysk militær til innsats mot Sovjet.[9] Først i 2010 kom dokumentaren Night Will Fall som forteller hvordan filmen ble tatt opp, og hva som senere skjedde.[10][11]
Innen 1946 var det merkbar spenning og konflikt mellom de alliertokkuperte og sovjetokkuperte områdene i Europa, vurdert som en mulig innledning til en større konflikt. Et slik område var Trieste-regionen (i dag delt mellom Kroatia, Slovenia og Italia), der Trieste ble symbol på etterkrigstidens grensekonflikt mellom Italia og Jugoslavia, kulminerende i «Trieste-krisen» høsten 1953, regnet som den første kalde krig-konfrontasjonen i Europa.[12] 30. august 1946 ble uformelle diskusjoner ført mellom britiske og amerikanske stabssjefer om hvordan en slik konflikt kunne utvikle seg, og hvilken strategi som burde brukes.[13] Igjen ble tanken om et brohode på kontinentet diskutert, med Dwight D. Eisenhower som foretrakk en tilbaketrekning til lavlandene i stedet for Italia, siden lavlandene ligger nærmere Storbritannia.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d Reynolds, s. 250
- ^ Costigliola, s. 336
- ^ a b Gibbons, s. 158
- ^ Operation Unthinkable..., s. «1». Arkivert fra originalen 16. november 2010. Besøkt 25. september 2015.
- ^ Operation Unthinkable..., s. «30 (Annex)». Arkivert fra originalen 16. november 2010. Besøkt 16. november 2010.
- ^ Operation Unthinkable..., s. «24». Arkivert fra originalen 16. november 2010. Besøkt 12. mai 2015.
- ^ Night will fall story file no: f3080
- ^ «Filmen som var skjult i 70 år». NRK. 27. januar 2015.
- ^ Operation Unthinkable
- ^ Night Will Fall
- ^ «Hitchcock and the holocaust», frontline
- ^ Dimitrijević, Bojan: The Trieste Crisis 1953: the first Cold War confrontation in Europe
- ^ Operation Unthinkable..., s. «35». Arkivert fra originalen 16. november 2010. Besøkt 16. november 2010.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Bøker
- Operation Unthinkable: The Third World War. The History Press. 2013. s. 192. ISBN 9780752487182.
- From World War to Cold War: Churchill, Roosevelt, and the International History of the 1940s. Oxford: Oxford University Press. 2006. s. 376. ISBN 978-0-19-928411-5.
- The Empire Strikes a Match in a World Full of Oil. Bloomington, IN: Xlibris Corporation. 2009. s. 352. ISBN 9781450008693.
- Roosevelt's Lost Alliances: How Personal Politics Helped Start the Cold War. Princeton University Press. 2011. s. 544. ISBN 9780691121291.
- Dokumenter
- British War Cabinet, Joint Planning Staff, Public Record Office, CAB 120/691/109040 / 002 (11. august 1945). «Operation Unthinkable: 'Russia: Threat to Western Civilization'». Department of History, Northeastern University. Arkivert fra originalen (online photocopy) 16. november 2010. Besøkt 9. mai 2006. Arkivert 16. november 2010 hos Wayback Machine.
- Richard Northon-Taylor: «Churchill plotted invasion of Russia; Richard Norton-Taylor on allied blueprint to crush Soviet system after the end of the war in Europe», The Guardian, 2. oktober 1998
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Julian Lewis: 978-0-415-49171-6 Changing Direction: British Military Planning for Post-war Strategic Defence, 2. utgave, Routledge, 2008, pp.xxx-xl (ISBN 0-415-49171-1)
- Operation Unthinkable: Churchill’s plan to start World War III