Synd

Synd er et begrep som særlig i de abrahamittiske religionene betegner overtredelser av religiøse normer. Syndefallet i historien om Adam og Eva var menneskenes første ulydighet mot Gud. Fortellingen er tolket på mange vis, her på et fransk, erotisk postkort fra 1910-tallet.

Synd (norrønt: synd) er i religiøs sammenheng en overtredelse av Guds lov, det vil si tanker, ord og/eller handlinger i et motsetningsforhold til Guds hellighet. Begrepet synd kan også forstås som en tanke eller handling som truer det ideelle forholdet mellom den enkelte og Gud. I jainismen, som har forbud mot all slags vold mot alle levende vesener, er synd alt som kan skade mulighetene til jiva (vesen/væren) til å oppnå moksha (øverste frigjøring). Særlig religioner med klare regler og forbud er opptatt av synd. Begrepet er særlig framtredende i abrahamittisk religion, dvs. jødedom, kristendom og islam, men en variant finnes også i for eksempel buddhismen.^{[trenger referanse]} Jødedommen ser på overtredelse av de 613 bud som en synd. Kristendommen betegner synd som en overtredelse av fastsatte regler og normer, og innenfor katolsk kristendom er synden også gradert i alvorlighet: de syv dødssynder. Dødssyndene betegnes som «alvorlige synder», i motsetning til «svakhetssynder», «laster», «skjødesynder», det vil si synd begått på grunn av svakhet, menneskelig ufullkommenhet. Islam regner alt i strid med Koranens ord som synd.

I dagligtale er synd en forgåelse eller en ulovlighet, som i utsagnet «ha mange synder på samvittigheten». Å «leve i synd» var samliv uten å ha inngått ekteskap. Uttrykket «synd og skam» betyr at noe er beklagelig.

Jødedom

«Å synde» var på hebraisk «å forfeile sitt mål», som i Dommernes bok 20,16 hvor det står om menn som kastet stein, traff sitt mål «og feilet ikke». Her brukes samme verbet som for «å synde»:«Blant alle disse folk var det syv hundre utvalgte menn som var kjevhendte; av dem rammet enhver på et hår når han slynget med sten, og feilet ikke.»

Jødedommen regner brudd på guddommelige påbud og forbud som synd, slik at synd anses for aktiv handling og et valg, ikke en tilstand. Mennesket ble angivelig skapt med en dragning mot synd, men også evnen til å overvinne denne tiltrekningen.

Brudd på jødisk lov er synd, selv om det ikke nødvendigvis betyr moralsk forfall. Det anses at Gud krever rettferd og straffer syndere, men at hans reaksjon mildnes av nåde. Det finnes en rekke ritualer for å få tilgivelse for synd. Det regnes i jødedommen som frelse.

Kristendom

I vestlig tradisjon ses synd som et lovbrudd eller et kontraktsbrudd, så også spørsmålet om frelse tolkes ut fra en legalistisk vinkel. I østlig kristendom sees det mer som et spørsmål om forhold, både mennesker imellom, og mellom menneske og Gud. Det greske ordet som brukes i Det nye testamente, er amartia, egentlig et uttrykk blant bueskyttere med betydningen «å bomme på målet». «Frelse» sees derfor som en forbedring av forhold. De to konseptene utelukker ikke hverandre, og skyldes mer forskjellige tankesett i øst og vest enn en opprinnelig, teologisk uenighet.

Synd anses generelt innen kristendommen for å være både en handling og en tilstand («å leve i synd»). I Bibelen er det tre uttrykksformer for synd:

1. «Å leve i synd» - å leve et liv som ikke samsvarer med Guds vilje, men derimot følger synden og forener seg med den.
2. «Å gjøre synd» - å handle bevisst mot Guds vilje. Denne gangen har det ikke noe med livet vi lever å gjøre, men det er snakk om en bestemt handling/tanke.
3. «Å falle i synd» - å synde ubevisst eller delvis uvillig, der noen overrumples av en synd og angrer på det som er gjort.

Det skilles mellom personlige synder og arvesynd. Arvesynden, vil si menneskets første brudd med Gud. Det er forskjellige oppfatninger av konsekvensene av arvesynden. I katolsk lære hever man at arvesynden medførte at forholdet til Gud ble skadet og forvrengt, men ikke ødelagt, slik at mennesket fikk en dragning mot synd, men ikke en syndig natur. I protestantisk lære, og spesielt klart uttrykt i lutherdommen, anser man at forholdet til Gud ble ødelagt, slik at menneskets natur ble syndig. Derimot anses arvesynden å være brutt ved troen på Guds nådegave til menneskene ved Jesus – også kalt «den siste Adam».

Det er også andre forskjeller mellom de ulike kirkesamfunn, som i større grad kan være teologisk betinget.

Katolsk kristendom

Katolsk doktrine skiller mellom personlig synd og arvesynd, og blant de personlige synder mellom alvorlige synder (deriblant dødssyndene, også kalt «hovedsynder») og venielle synder («tilgivelige synder»).

Alvorlige synder (som dødssyndene) er de synder som anses objektivt alvorlige, og hvor synderen er klar over hva som skjer (eller ikke skjer, også unnlatelser kan være dødssynder). Å begå en dødssynd medfører at mennesker avskjæres fra Guds nåde, og er i seg selv en avvisning av Gud. Konsekvensen av disse synder er fortapelse dersom synderen ikke forsones med Gud. Dødssynder kan kun tilgis gjennom individuelle skriftemål.

Venielle synder er mindre alvorlige, enten fordi det som skjer anses som objektivt mindre alvorlig, eller fordi synderen ikke er fullt ut klar over hva som skjer. Slike synder avskjærer ikke synderen fra Guds nåde, fordi de ikke innebærer en avvisning av Gud. Men de skader forholdet til Gud, og dersom de blir vanemessig begått kan de få samme konsekvens. Tilgivelige synder kan tilgis gjennom en særlig, personlig bønn om tilgivelse, som ved bevisst og oppriktig deltakelse i den felles syndsbekjennelse, som man for eksempel har med i alle katolske messer.

Alle former for synd medfører etter katolsk lære en straff i tillegg til at forholdet til Gud skades. Straffen kan sones gjennom fromme handlinger. Ved skriftemål pålegges den skriftende å utføre visse handlinger, for eksempel bønn, for å sone. Enkelte, syndige handlinger er også forbundet med avlat, som gir en garanti for at straffen er sonet. Ifølge katolsk lære må de som frelses, men ikke har sonet all straff i det jordiske liv, i stedet sone den i skjærsilden. Soning av straff må ikke forveksles med tilgivelse, som er et resultat av Guds nåde overfor en angrende synder.

Katolsk doktrine hevder at Jesus Kristus og jomfru Maria var uten synd. At Jesus ble unnfanget uten synd, den såkalte ubesmittede unnfangelse, er en oppfatning som deles av mange ortodokse kristne, men det er bare i den katolske kirke at læren er dogmatisk definert.

Ortodoks kristendom

I den ortodokse kirke har man et syn på synd som ligger nær jødedommens. Man skiller ikke mellom forskjellige grader av synd slik katolisismen gjør.

Protestantisk kristendom

De forskjellige protestantiske kirkesamfunn har avvikende oppfatninger av syndsbegrepet. En utbredt oppfatning er at mennesket er syndig av natur som en følge av arvesynden, og at dette medfører at man bare kan gjøre godt ved å bli reddet av Gud fra en håpløs situasjon. Frelsen anses dermed for å være Guds verk alene, gjennom Jesu Kristi sonoffer. Dette er spesielt fremtredende i lutherdommen og kalvinismen. Metodismen har en noe annerledes oppfatning, og man anser at mennesket er fullstendig syndig, men kan gjøre godt gjennom Guds alltid tilstedeværende nåde.

Man skiller mellom forskjellige grader av synd. Definisjonen av «dødssynd» og «veniell synd» går først og fremst på objektivt innhold, i mindre grad på synderens forståelse av handlingen. Concupiscentia («seksuelt begjær») anses for en synd i seg selv, i motsetning til i katolisismen, som anser at selv om begjær ofte forårsaker syndig handling, er ikke kjønnsdriften noen synd i seg selv; tvert om «kan den ikke skade dem som ikke gir etter for den» - mens lutheranske, reformerte og anglikanske trosretninger anser begjær som synd i seg selv.

Synden kan bare tilgis gjennom Guds nåde. Skriftemål praktiseres også i lutherske kirkesamfunn, men har ikke en tilgivende effekt.

Islam

Islam definerer synd (dhanb ذنب) som er alt som går mot Allahs vilje. Som i jødedommen anser man synd for å være en handling, og ikke en tilstand. Mennesket anses som syndig, og godt kommer fra Allahs nåde.

Gode gjerninger er viktig i islam, men anses ikke å ha en frelsende effekt; bare guddommelig nåde kan frelse. Tilgivelse oppnås først og fremst gjennom anger.

I noen radikale tolkninger av islam (det er bare 1 av 73 fremtidige sekter som er den rette ifølge Koranen), anser man at det å begå en synd, selv i enkeltstående tilfeller, fører til at personen ikke lenger er en muslim og vil gå fortapt.

Buddhisme

Synd eksisterer ikke i buddhismen. I buddhismen har «et konsept som er lik synd» bredere betydning enn i andre religioner. Brudd på en av de fem grunnleggende disipliner, Pankhasila, regnes som begynnelsen på en slags syndighet. Tanker kan også være feilaktige (ikke syndige).

Konsekvensene av en feil (ikke synd) kan være dårlig livskvalitet, motgang, ødeleggelse og disharmoni. Buddhistisk filosofi ledes av et årsak/virkning-forhold. Det finnes ingen Gud som kan tilgi en feilaktig handling, men den kan veies opp ved fromme handlinger slik at virkningen nøytraliseres.

I buddhismen oppfordres man til å angre på det man har gjort galt, så det ikke skjer igjen, men skyldfølelse regnes som en negativ sinnstilstand og ufornuftig å dvele ved. Likeledes oppfordres man til å elske sine fiender og ha medfølelse med dem som feiler (ikke som synder), fordi de gjør seg selv vondt med det.

Se også

• Arvesynd, medfødt skyld fra syndefallet
• Syndefallet, kristen forestilling om Adams og Evas ulydighet
• Dødssynd, utilgivelig synd som ifølge den katolske kirken fører til tap av Guds nåde
• De sju dødssyndene
• Avlat, frikjøp for synd